Slipp SMITTEN fri, det er Påske !

Et hjertesukk fra en som har vært «fange» under pandemien!

Photo by ROMAN ODINTSOV on Pexels.com

Om noen få dager er påsken over oss. Den beste og største høytiden etter jula. Selv om det blir godt med noen dager fri for alle, etter nedstenging, karantene, hjemmeskole, hjemmekontor, hjemmetid, og minimal kontakt med familie og venner, så går vi også inn i en ekstra utfordrende påsketid i år.

Kanskje det faktisk burde være obligatorisk for alle som reiser til fjells nå i påsken at de har negativ test som ikke er eldre enn 72 timer gammel slik som det er når folk skal ut og fly?

Påsken i år blir som å åpne fengslene og slippe fangene fri, eller som et vårslepp av våryre krøtter som endelig kan slippe ut av båsen og dra til fjells. Ingen er vel gladere i nettopp påsken enn vi nordmenn. Vi sitter gladelig i bilkø i timevis til og fra fjellet bare vi får muligheten til å dra til fjells. Vi elsker synet av hvite vidder selv om det er våte skiløyper, sviende gnagsår og sure ullsokker, halvvarm kakao og ugjenkjennelige solbrente fjes. Det er en del av det hele.

Å ta fra oss påsken torde ikke regjeringa og politikerne å gjøre i år. De sa det rett ut, midt i den verste smittebølgen i Oslo og kommuner rundt at folk bare kunne » dra på hytta». «Vanvittig, sa vi, «tåpelig,» sa noen andre, «det heng itte på greip», sa de som kan noe om det, mens de ristet på hodet over mangel på ryggrad hos helsemyndighetene og regjering.

Vi, det vil si, bikkja, mannen min og jeg, har hatt familieråd etter at vi i hørte at det var lov, ja nesten et pålegg fra helseministeren å dra på hytta. Vi trodde alle tre at vi hadde hørt feil, for dette var jo helt bak mål. Bare bikkja logret for hun trodde jo med en gang at hun skulle ut på tur.

Vi trodde det rett og slett ikke før vi så Superoverskriftene i boulevardavisene som varslet om det forestående vårsleppet av snøhungrige «fanger» fra Oslo og Viken i fjellbygder og destinasjoner der de har kommet seg gjennom vinteren uten særlig mange gjester, men også med relativt lite smitte. Nå lar vi det skje !!

Etter at vi har støttet opp under den såkalte nasjonale «dugnaden» i utallige måneder, satt oss selv i selvpålagt karantene etter å ha vært i kontakt med folk vi ikke kjenner, lastet ned smitteappen fra FHI, tatt forholdsregler og ansvar for egen og andres helse og velbefinnende i ren solidaritet, er det nok! Vi orker ikke mer av dette. Derfor har vi bestemt oss for å ikke møte flere ukjente mennesker vi ikke kjenner i påskefjellet. Vi står heller over påska i år, koser oss på verandaen med snadder og et glass vin, og går på tur i nærområdet. Slett ikke like eksotisk, men langt tryggere.

Vi er på ingen måte verken bedre eller verre enn andre folk, fordi vi sier nei til påskekøer på veiene, i skiheisene, restaurantene og hotellene. men når vi har holdt oss smittefrie så lenge, hvorfor skal vi da utsette oss for unødig smitte på steder som blir ekstra sårbare når «fangene» fra hovedstaden og andre østlendinger flytter til fjells for 10 dagers fest og moro.

nysetrapaavinterstid-2020
Ingenting er vel bedre enn hyttepåske med masse snø og fine skiturer?

Vi velger med andre ord å bli hjemme, av hensyn til Covid-19 situasjonen og fordi vi ikke vil møte dere som stryker til fjells fra Oslo og andre områder i landet med høye, ukontrollerbare smittetall akkurat nå. Vi vil heller ikke bidra til økende smitte på bygda når vi kommer hjem, ei heller økt sykdomspress på sykehusene, stress i familier og vennekrets, og vi vil absolutt ikke bidra til enda større usikkerhet om hva som skjer etter denne påskefesten!

Kjedelig, ja, men vi synes faktisk det er best slik. Av hensyn til oss selv og dere. Vi er faktisk svært overrasket over at det offisielle helse-Norge, med Helseministeren i spissen, lar folk dra til fjells i år istedenfor å innføre forbud, og heller friste med at vi får en fin sommer i stedet.

Politikk og helse har vist seg å gå dårlig sammen før. Det har vi sett i denne pandemien i svært mange land. At norske helsepolitikere ikke lærer av andre som bommer er jo helt utrolig. Men, de stoler vel på at VI, folket, igjen lytter til det de sier, og oppfører oss som de forventer, slik vi stort sett har gjort gjennom hele pandemien. Der tror jeg de tar feil. Påsken er ikke som andre høytider. Det er jo vår, sevjen stiger og vi vil ut av stengslene , les gjerne fengslene, som har hindret sosial omgang og naturlig utfoldelse.

Kanskje du oppfatter du anbefalingen min om å bli hjemme som sær og sur, og at jeg ikke vet hvor fint det er på fjellet i påsken. Å, jo, da, det vet vi veldig godt. Vi har vært på påskefjellet i årevis, vi også. Helt fra 14 årsalderen da vi fikk lov til å reise på hytta alene uten foreldre. Vi har gått fra hytte til hytte over Hardangervidda, og i Rondane, og vært på hytta vår i Trysilfjellet i årevis. Det har satt sine spor i tursjelen, og det er ikke til å nekte for at vi gjerne skulle vært på fjellet i år også. Midt i bakken, midt i løypa med påskefregner, flotte skiturer og fornøyde ferieansikter. Men, nei, dit drar vi så absolutt ikke i år.

Vi drar heller ikke til Kreta nå, selv om vi ikke har vært i huset vårt på to vintre. Det har stått tomt siden høsten 2019, og vi er svært spente på hva som venter oss når vi endelig kan dra ned. Det trengs sikkert både det ene og andre av oppdatering etter mangel på besøk og omsorg.

Photo by Giorgos bero on Pexels.com

Våren på Kreta frister jo også sterkt fordi den er så flott. Den er gul og vakker, grønn og frodig. Det er varmt og godt der nede også nå, appelsinene blomstrer i dalene, honningen er søt, og det lukter frisk av timian og rosmarin i hagen. Det helt spesielle lyset er også fantastisk på denne årstida. Ja, uten tvil, dette er faktisk den beste tida på hele året.

Også den greske påsken da, den er helt spesiell. Med store religiøse prosesjoner, røde hardkokte egg som knakkes mot hverandre i vennskap og samhold, og fest. Ikke minst for oss utlendinger, er det helstekte påskelammet som surrer rundt på grillen i timevis til det er så mørt at kjøttet faller fra hverandre en vidunderlig opplevelse. Kala Paaska og Jamas, alle Hellasvenner!

Nei, huff, dette ble trist, men dit skal vi altså heller ikke i år. Vi står også over den påsken også . Bikkja gleder seg over det, for det betyr at hun ikke må i kennel, men heller får gå på tur i nærområdet.

Utenlandsreiser kommer ikke på tale siden vi ikke er vaksinert enda. Det er jo dessuten et sant helvete å dra ut av Norge, inn i Hellas, og ikke minst å komme seg hjem igjen. Vi vet også, etter å ha vært inn og ut av Hellas siden 70 åra, hvor svakt og sårbart helsevesenet der er. Det tåler simpelten ikke besøk av krevende turister på toppen av alle de helseutfordringene de allerede har å stri med på grunn av covid-19. Nei, takk det frister ikke.

Vi leser jo også , som alle andre, om hjemkomstprosedyrene i avisene, og orker ikke tanken på å stå i kø i tre timer for å testes, så måtte bo på karantenehotell på Gardermoen, og i tillegg beslaglegge tida hos helsepersonell som så sårt trengs på overbelastede sykehus og legesentre andre steder. Igjen, nei, takk, vi blir hjemme.

Vi er voksne nok til å bli satt i risikogruppe, mer av alder enn av sykdom og svekkelse. Vi stiller i risikogruppe 4 sammen med alle andre mellom 65 og 74. Der har vi stått lenge, men siden vi verken er gamle eller syke nok er vi langt borte fra lyset i tunellen.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er pexels-photo-3993212.jpeg

Dette er den minst interessante gruppa blant alle risikogruppene. Vi faller liksom mellom alle stoler. Plutselig en dag ble risikogruppe 4, som tilfeldigvis er full av etterkrigsbarn, en salderingspost i vaksinasjonsrekka. Hvis dere legger merke til det så er det alltid denne gruppa som ender sist. Sist jeg forsiktig spurte hvordan det gikk, fikk jeg beskjed om at de fortsatt vaksinerer folk mellom 75 og 84 her på bygda, så senk blikket og skuldrene ,og hold dere nå i ro ! Din tid kommer nok ! Så gjør vi det da, snille og lydige «fanger» som vi er. Forresten, det er ikke rart det skjer lite i gruppa vår når vi deler gruppe med dem som har spesielle behov mellom 18 og 64 . Jeg klager ikke over det, men skjønner ikke hvorfor de som er i den i den aldersgruppa ikke ble vaksinert sammen med de aller første ? Myndighetene hadde kanskje ikke tenkt på dem i vaksinasjonsplanleggingen?

Vi sitter fortsatt i fangenskap men gir ikke opp selv, verken det sosiale eller vaksinasjonen selv om det går så lenge mellom hver gang det kommer vaksiner til bygda at vi neppe blir stukket i armen før i begynnelsen av sommeren. Regjeringa er jo for sentralisering og finner alltid noen gode sentrale formål å ta hensyn til før de kommer så langt som hit. Sarkastisk, nei da, realistisk sier vi her. For å forstå alvoret i vaksinesituasjonen her, 12 mil fra Oslo, fortalte fastlegen min meg at kommunen vår bare fikk 6 doser med vaksine ei uke i februar. 6 doser til 15000 innbyggere. Slå den ! Ett glass med vaksine ankom kommunen i en stor boks. Nesten til å heise flagget og stille opp skolekorpset av ! Slikt er jo ikke bare til å erte opp folk med, men også bortkastet tid for alle dem som er involvert i vaksinasjonsprosessen. Det hadde jo vært bedre om en annen kommune hadde fått de stakkars dosene i stedet.

Vi har så langt nesten ikke hørt om noen som er blitt vaksinert så hver person vi hører om i nærheten, gratuleres og feires behørig. De er alle over 80. Nå forstår dere sikkert at de fleste av oss i gruppe 4 her på bygda har lite håp om rask innsprøyting av dyrebare dråper som skal redde både liv og helse i aldersgruppa vår i mange år framover.

Nå må jeg skynde meg å si at det å være i risikogruppa plutselig har fått ny mening. Nå er det nemlig et smitteutbrudd på bygda ,og vi er nesten nedstengt. Ordføreren ber oss om å gå med munnbind, ikke krysse kommunegrensene og ta hensyn til eldre og syke. Selvsagt gjør vi det. Så, da er smittefaren kanskje så stor at vi endelig blir litt høyere prioritert i den nasjonale vaksinekøen, og kan bli vaksinert? Kanskje er det faktisk verdt å holde seg hjemme i påsken og tida etterpå slik at vi kan storme til helsesenteret når telefonen plutselig ringer og det endelig er vår tur til å bli stukket?

pexels-photo-3952224.jpeg
Er du vaksinert til påske?

Om ikke vi som bor her i huset ikke er vaksinert enda, så er det vel svært få av dem drar til fjells som er det heller? Med det smittetrykket som er i hovedstaden og omkringliggende kommuner nå, så kan jo de som «rømmer byen» for å ta seg fri fra smitterestriksjonene godt møte igjen Smittejævelen nettopp i påskefjellet. Da kan påsken og tida etter fort bli ødelagt. Det ville være trist og leit for alle, og ikke minst en ekstra utfordring for det lokale helsesenteret som får en ekstra byrde å hanskes med på toppen av vanlige forstuinger, arm -og beinbrudd.

Vi vet jo allerede at Smittejævelen koser seg og nyter livet når det er mange sammen. Den er også så smart at den ikke reiser hjem med påsketuristene når de drar. Den blir værende etter at folk har reist, sniker seg inn i befolkningen og lager ytterligere krøll og fandenskap som får store konsekvenser for svært mange i lang tid.

Det tror jeg Helseministeren og Statsministeren også vet, men de synes mer opptatt av å score politiske poeng ved å slippe «fangene» løs enn å ta smittevernhensyn i påska. Men de kan jo lett gjøre det så lenge de ikke trenger å «rydde opp » i Trysil, Hemsedal, på Kvitfjell og Hafjell. Det er det jo de lokale helsesentrenes ansatte som må gjøre.

Forresten, God forbid, for å si det på fransk, om noen påsketurister blir syke på tur i fjellheimen, tester positivt, og må evakueres med helikopter eller tas ut på båre med fjellredningstjenestens snøscootere. Det vil være tragisk og sløsing av ressurser!

Vi er jo veldig heldige her i landet som har frivillige hjelpekorps som stiller opp for oss i påsken. Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors har i årtider vært på plass og hjulpet til der det er behov. Har vi tenkt på at disse frivillige hjelpemannskapene også kan stå i fare for å bli smittet når smittetrykket i påskefjellet øker? Tenk om de må gi førstehjelp og bruke munn mot munnmetoden. Måtte våre trauste hjelpere og ambulansetjenesten få ei rolig påske med null eksponering og smittefare i år.

Svært mange er opptatt av å få fart i reiselivet og økonomisk aktivitet i fjellbygder og friluftsområder. Det er alle selvsagt enige i ,og det er også utrolig mange kreative mennesker og bedrifter som har gjør mye for å tiltrekke seg masse kunder i påsken.

Photo by Luca Nardone on Pexels.com

Noen bygder sliter enormt økonomisk etter store investeringer i dyre alpinanlegg, og de ønsker seg selvsagt fulle hus i påsken. Alle skjønner jo det, men til hvilken pris åpnes det opp for storinnrykk av folk på hytter og hoteller, i heiser og barer ? Alle hotelleiere og arrangører bedyrer at de har tatt alle forhåndsregler og at de er klare for storinnrykk. Det er ingen tvil om at de har gjort en kjempejobb, men hvor klare er de for vårsleppet av uregjerlige «fanger» som endelig er fri og som bryr seg søtten om restriksjoner og om antallet som er tilstede på private fester overstiger reglene?

Å true med riset bak speilet og bøter, og nye nedstengninger har ikke vist seg særlig effektivt så langt, om det er overfor sprelske ungdommer eller ansvarlige politikere fra Bergen og Bodø. Hvor mange vakter og politifolk som må engasjeres og stille opp for at reglene skal overholdes denne påsken, vet vi ikke, men det er trolig svært mange.

Ikke for å være negativ eller kritisk, men jeg tar av meg hatten for de turistbygdene og destinasjonene som sier klart fra at de ikke ønsker turister eller folk på hyttene i denne påsken. Hvilken som helst annen påske , men ikke akkurat denne ! Det er gode grunner til det selv om det kan være vanskelig å forstå for alle som ser på fjellet som sitt personlige fjell fordi hytta deres ligger akkurat der, og fordi de ikke bryr seg en døyt om at det faktisk bor fastboende i bygda. De som til daglig er avhengig av den kapasiteten på helsesenteret. Selv om folk stort sett er glad for å få hytteturister på besøk i bygda, skal disse kommunene som ofte er ganske så små, faktisk også fungere 100% for sine egne innbyggere når det ikke er påske og ferietid. Det kan bli tøft om smittedjevelen også kommer på besøk, sammen med gjestene , og blir der. Den eneste måten å unngå det på er at disse kommunene ikke blir invadert av løsslupne «fanger» denne påsken.

Selvsagt er det skjenkestopp og slutt på servering på et tidlig tidspunkt, men selv under Forbudstida for hundre år siden fantes det alltid sprit å få tak i, og det finnes neppe mindre nå. I nøden drikker vel selv fanden hembrent ! Vil folk feste vil de alltid få tak i sprit og drikkevarer. Det nytter derfor ikke å innføre skjenkestopp når «fangene» endelig er fri.

Photo by Chris F on Pexels.com

Det er sikkert også mange andre gode grunner til å bli hjemme i påsken i år, men først i køen kommer Covid-19. Vi har både det vettet og den forstanden som skal til for å håndtere pandemien her i landet, men da kan ikke «fangene» slippes fri og få lov til å stimle sammen påskefjellet. Akkurat nå virker det som det er den politiske viljen til å stoppe smitten det står på! Det er trist og det kan fort bli tristere om smitten får spre seg utover bygdene og i fjellgrendene.

Ta godt vare på hverandre og god påske fra en fornøyd hjemmesitter!

Photo by ROMAN ODINTSOV on Pexels.com

Free leadership development sessions for Women

Yesterday, I released Half the World’s Free leadership development sessions to women in Mumbai, India. More than 1000 women immediately showed interest for the programs. Unfortunately there is a weakness in the link between the FB ad and the system which is releasing the free sessions. For everybody who want to join, please use this link to get the free sessions on your personal email.

https://halftheworld.simplero.com/page/66279.js

Isn’t this fantastic?? Half the World’s free leadership learning sessions; » 4 Steps Towards Becoming a Confident Woman Leader» has had a response far above my expectations. While we debate why there are so few women in leadership positions, even in Norway, to me this is a strong signal that women want to lead, and they want gain leadership knowledge, which enables them to break away from traditional thinking, cultural and political barriers, and  the famous glass ceilings, which still exist about women’s roles and responsibilities.

I am so happy to hear from all the women who have taken time to send me messages of appreciation, commitment to leadership and determination to learn.  It is a call for further action, and I am looking very much forward to the continuation.

These online learning sessions are free.   Women, who would like to join, can register either on my FB adverts which are circulating to recruit women from different countries, on my FB page, Half the World, or on the contact form on my website:
www. halveverden.wordpress.com.

Although I won’t be advertising these free programs forever, women can join on their own leisure by contacting me. There is no time pressure on finalizing the free program, and there are no tests or exams at the end.

The important right now is the investment these women makes in their own learning and the breakthrough this start may make to women’s participation in their own countries, in government, organizations or private enterprises and businesses. While they now reflect on their own motivation and aspirations and how to develop further skills and experiences, they have already started an important journey and joined a movement which can become very big if we continue to join hands around the world.

leadership and learning

Leadership is no quick fix, and especially not for women in developing countries where they have had little or no chance to lead. We know that women will continue to challenged and scrutinized as leaders. However, the better we are prepared, the more open we are about our challenges, the more knowledge and experience we will gain, the better programs we develop to address the challenges and break barriers and glass ceilings.

Leadership development is a never ending journey. This is why it is so important that women join hands and form groups and networks for learning and experience sharing. «To travel alone is lonely, to travel together is an adventure, where we see much more, learn easier, meet others, and experience things we would otherwise never have detected about ourselves, and others!»

women power circle

We have just started this fantastic journey, SO  «A luta continua» ! The most important now is that we are on our way !

With more women in leadership position, change will come in many areas where participation of women has been tokenism. Realization of women’s rights for women will be on women’s premises. This is long overdue as women have been excluded from decision making decisions about matters that concern their lives for far too long.

womancan do it

Like Tweet +1

Hespetre!

Ordet falt plutselig ned i hodet mitt uten «skjellig»  grunn, eller kanskje var det ikke uten grunn? Kanskje var det ei melding fra underbevisstheten om at jeg burde druddle litt over det ordet og hvorfor det plutselig opptok meg så alvorlig?

Uansett hvor det kom fra, er det utrolig lenge siden sist jeg smakte på det ordet. Jeg husker bestemor brukte det da hun ble brysk og forbannet; » hu er eitt skikkelig hæspetre»! Da var det med Toten trøkk og ingen fingre imellom.

Siden har ordet forsvunnet ut av mitt vokabular og daglig bruk totalt. Inntil akkurat nå, da! Derfor overrasket det meg veldig at nettopp et slikt u-artig ord kom inn «fra kulda»,og tok fatt i oppmerksomhet min! Hvorfor tenker jeg på hespetre, og at det faktisk fortsatt finnes hespetrær i den norske virkeligheten?

Jeg googlet selvsagt ordet siden det var så lenge siden sist, og «oversettelsen» jeg fant ligner mest på min barndommelige erfaring; «Noe man kunne kalle en dame man ikke likte. Samme som kjerring,trollkjerring, heks og drittkjerring»
Da vet vi ihvertfall hva ordet betyr.

Lurer på om jeg har vært utsatt for dårlig innflytelse siden et hespetre plutselig sto klart for meg som et tre-hodet troll? Det siste jeg så på på TV i går kveld var nemlig asylsøkerdebatten.

Kunne det være noen som deltok i den kvalifiserer som Hespetre? Kanskje det? Integreringsministren eller Deportasjons- eller Trakasseringministeren, som hun kalles i noen kretser, jeg sier ikke hvilke, snakket seg ihvertfall varm og het om sitt favoritt tema, trusselen om at millioner, om ikke milliarder av mennesker, vil flyte inn over de norske grensestasjonene, om vi ikke tar grep og sender Storskog- asylsøkerne tilbake til Russland nå! Om det er 30 kuldegrader, gir hun blaffen (for at det er kaldt i Finnmark på denne tida av året, jammen, det visste de jo). Uansett om asylsøkerene har småbarn eller ikke har fått søknaden behandlet, ut skal de alle sammen. skikkelig saksbehandling, nei det bryr «Hespetreet» (huff der brukte jeg bestemor ordet)seg ikke noe om. Å male faen på veggen er jo hennes målsetting, slik at vanlige folk som ellers er hjelpsomme og trygge, rives med i en hatbølge mot alle og alt som er fremmed for oss.

Jo mer jeg tenker på det,  tror jeg at gårsdagens debatt og alt for mye avislesning og FB meldinger og deltakelse, er grunnen til at ordet hespetre plutselig kom flytende på ei fjøl.

Etter å ha hørt alt for mye Hespetre retorikk og såkalt » kall en spade for en spade» snakk, er jeg er helt sikker på at nettopp denne dama kvalifiserer til å bli kalt årets Super Hespetre. Om hun fortsetter sin klokketro tro på sitt eget Mantra om at hun, og hun alene, kan og vet best, og egen nærmest rasistiske retorikk, vil hun kvalifisere som Super Hespetre i lang tid framover.

Om noen er i tvil så mangler dette Super Hespetreet noen form for empati eller noe i nærheten av humanitet. Andre Hespetrær kan nemlig ha en liten evne til å sette seg inn i andres situasjon, men ikke dette. Nei, her mangler den totalt.

Et eksempel på det er hun nener det går an å sende barn ut i 30 kuldegrader til en jernbane stasjon i Murmansk uten tanke på at de faktisk kan fryse ihjel der. En slik mangel på empati overgår alt jeg har erfart i mine 20 år i FN, selv i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. At barn har rett til beskyttelse og omsorg uansett hvor de oppholder seg, har hun visst glemt. Hespetreet har forstått at det er noe som heter den Europeiske Menneskerettkonvensjonen, men helt glemt at det er en konvensjon som heter Barnekonvensjonen og som Norge ratifiserte som et av de første landene i verden og som forplikter oss til å ta hensyn barnas beste under alle forhold som griper inn i barns liv.

54 Artikler er det i Barnekonvensjonen, og de gjelder uansett hvor barna befinner seg. Den slutter ikke å gjelde fordi om Hespetreet synes å ha glemt at den eksisterer. Når kirken påpeker at man må ta hensyn til at det er kaldt så svarere Hespetreet med » jau, men dei visste jo godt at det var kaldt i Finnmark på denna årstia!» Et Hespetre som er mor sjøl skulle en tro viste litt empati for de svakeste og visste hvor viktig det er å ta hensyn til familier med mindreårige og småbarn i krise.

At det er trangt i fjordene på Vestlandet vet vi godt, men ikke trangere enn de fleste har «utsyn mot verda» og forstår at den er større enn den vesle grenda heime. Det er vel heller egen vilje og kapasitet til å ta verden innover seg og vise respekt for menneskeverdet som mangler. Verden er for stor og komplisert for Hespetreet. Utstyrt med slike skylapper og tunnel tenkning er det spesielt skremmende at hespetreet har ansvar for folks liv og skjebner.

Å tro at hele verden kommer til Norge for å suge saften ut av velferdsstaten er jo bare dumskap og motstridende i forhold til alt vi vet om hva flyktninger mest ønsker og vil – hvis de kan. Et plakat hos UNHCR (Høykommisæren for Flyktninger i Geneve) bekrefter det. Der står det «a refugee would go home, if he could»! Det er jo også det vi vet skjer.

Jeg var selv i Tanzania under og etter Rwanda krisen i 1994 hvor 780 000 flyktninger krysset grensa inn i Tanzania i løpet av tre dager. Det var krise det. Vi snakket ikke om 20 000, men nesten 800 000 mennesker som strømmet inn og ble bosatt i leire nær grensa. Etter to/tre år i Tanzania, var situasjonen i Rwanda slik at de kunne dra hjem. I løpet av noen få dager hadde alle sammen dratt hjem, og leirene sto tomme og forlatt.

Verken Hespetreet eller jeg var født under krigen, men vi kjenner historiene om hjemvendelsene av flyktninger fra Sverige, England og USA. Hvorfor mener da Hespetreet at folk vil bli her i Norge, om de får opphold til krigen er over, til det er fred?

Hvis hun hørte eter, men det skjer dessverre ikke, sier veldig mange klart fra at de vil reise hjem og bygge landet? Ville ikke du Hespetre gjøre det om du befant deg i et annet land langt hjemmefra, landet ditt der du kanskje har familien og vennene dine? Tro ikke at alle ønsker å bo her fordi vi har » det beste i verden». Langt ifra, det er andre ting som teller i folks liv, tilhørighet for eksempel.

Mangel på egen kunnskap om land og forhold skulle, på Hespetreets nivå, føre til at det søker kunnskap og informasjon fra dem som besitter slikt. Å satse på at Embetsverket vet alt, når vi har organisasjoner og institusjoner som arbeider og forsker på områder og land som flyktninger kommer fra,  er en maktarroganse som overgår det meste. Nei, hvorfor stole på noen andre enn «dei innafor» som du kan kontrollere uttalelser fra?

Jeg skriver sjelden noe negativt om kvinner siden jeg mener vi normalt har utrolig mye å bidra med som ikke får kommer samfunnet til gode. Kvinner viser mer empati og engasjement for de svakeste og mest utsatte i samfunnet og verden forøvrig og det ser vi i flyktninge-og asylsituasjonen også. Det er dessverre unntak og nå har jaggu Hespetreets uttalelser og negativitet klart å påvirke meg også.  

Men, …. bare til en liten grad!

For vi er utrolig mange i Norge som mener det motsatte av Hespetreet og hennes med-Hespetrær (som agiterer for at velferdsstaten bryter sammen pga flyktningene), og det må vi ikke glemme når Hespetreet driver på som verst.

Vi, og vi er den største gruppa, står for sterke og solide norske humanistiske verdier og tradisjoner som bygger på solidaritet, mellommenneskelig forståelse og humanitet. Disse klarer ikke Hespetreet å rokke ved. Nå gjelder det bare vise at det er disse kreftene som skal få rå og gode levevilkår i debatten og tida framover.

Sett deg på taket og la kråka ta deg!

 kunstutstillingenTrysilfjellet-Kreta-InnspillingavHVprogramvideo 227

Jeg sendte nettopp inn et nytt Meldekort for Arbeidssøkende til NAV. Det føles like selvmotsigende hver gang jeg gjør det, men siden jeg nå en gang er arbeidssøker, må jeg likevel gjøre det. Jeg fikk godkjent «arbeidsløshetstrygd» som det en gang het,  for to år fra 2014,  og melder derfor fra til NAV om at jeg fortsatt vil ha det en gang hver 14 dag.

«Hvorfor», spør du sikkert, gjør jeg det,  jeg som er frisk og rask, høyt utdannet, kompetent, arbeidsvillig og arbeidsfør, som har mer enn 20 års erfaring fra topplederstillinger i flere FN organisasjoner ved hovedkvarterer og i utviklingsland? Svaret er ganske enkelt; jeg er for gammel til å få jobb i Norge, og ikke minst til å komme inn på arbeidsmarkedet igjen !

Jeg fikk jobb i UNICEF i Tanzania og forlot Norge i 1993. Fram til 2013 var jeg og min familie «midlertidig utvandret» fra Norge, noe som man blir når man jobber for FN. Vi bodde og jobbet i sju forskjellige land på fem kontinenter men har aldri snudd Norge ryggen i denne lange perioden. Vi har holdt kontakt med familie, venner og tidligere arbeidskollegaer, lært ungene norsk ,og holdt oss godt orientert om det som skjer hjemme.

Jeg tok en Mastergrad i Ledelse av Innovasjon og Endring ved universitetet i York nylig, for å fylle på den tidligere utdanningen min og sette de internasjonale erfaringene mine i nytt perspektiv. Jeg hadde aldri drømt om at jeg ikke skulle få jobb i Norge da jeg vendte hjem med all min rike erfaring og «up to date» kompetanse fra et svært allsidig opphold i utlandet i bagasjen.

Men så var det alderen, da. Jeg var jo naturligvis over 45 da vi kom hjem, og hadde vært ute av det norske arbeidslivet i 20 år. MEN, jeg hadde jo arbeidet hele tiden i alle de åra vi var ute, og gjort karriere i  FN systemet. Blant annet har jeg vært UNICEF Representant i Uganda (a.i.), og The Islamic Republic ofIran, Direktør i UNAIDS i Geneve,  og i UNICEFs Nødhjelpsdivisjon i New York. Jeg  avsluttet min utlandskarriere i stillingen som UNDP Representant og FNs stedlige koordinator i Namibia.  Min rike erfaring har diskvalifisert meg for jobber  i Norge,  et land som ellers klager over at vi har for få kvinner med ledelseserfaring fra toppstillinger og ledererfaring fra utlandet!

Jeg har gått på med friskt mot,  men stadig fått høre at » Du er overkvalifisert», til jeg sluttet å spørre og bry meg om og søke nye stillinger. Jeg visste jo hva svaret ville bli.

Jeg har også oppdaget at » de» mener at jeg «kan for mye» til at organisasjonen tørr å engasjere meg, siden jeg har kompetanse, erfaring og innsikt som utfordrer organisasjonene spesielt fordi de ikke ønsker at folk med profesjonell innovasjons- og endringsbakgrunn skal stille kritiske spørsmål og pirke for mye borti intern organisasjonskultur. Det kunne lett bli for mye «kritikk «, og det er i hvert fall noe OrganisasjonsNorge ikke vil ha noe av. Vi har det bra som vi har det!  Det offentlige Norge er ikke bedre, og ser heller ikke verdien i å tilegne seg kunnskap og innsikt fra oss som har arbeidet på forskjellig plan i FN systemet.

Sannheten er likevel først og fremst alder – ingen vil ansette en godt voksen kvinne, en senior arbeidstaker, uansett hvor godt kvalifisert, frisk og «oppegående» en måtte være i hodet og fysisk. «60 er det nye 40», leste jeg i en artikkel her om dagen. «Det betyr at vi må ta bedre vare på folk over 60 siden de ikke lenger er like utdaterte som sin foreldregenerasjon», leste jeg videre. «Ha, ha, Give me a break,» tenkte jeg, som har sendt mer enn 100 jobbsøknader og bare fått avslag. Det er bare noe de sier for å tekkes oss voksne, politisk. Det gjelder i hvert fall ikke på arbeidsmarkedet.

Norge er i forandring og det har helt klart endret seg mye over de siste 20 åra. Det er i langt større grad blitt et aldersfiendtlig land  der voksne folk ikke respekteres for sine bidrag, og der «alderskortet» bare spilles når de politiske partiene vil tiltrekke seg oss velgere. Det ble derfor et stort kultursjokk for meg å komme hjem til Norge. Faktisk et langt større sjokk enn det jeg fikk da jeg reiste ut for å jobbe i utviklingsland første gang.

Et forhold som jeg ikke slutter å forundre meg over, er at mens du som senior blir meget høyt verdsatt for din innsikt, kunnskap og erfaring i utviklingsland, ja til og med i USA,  underkjenner Norge nettopp denne kunnskapen, kompetansen og erfaringen som irrelevant. Hva er det som skjer i forståelsen av verden mellom utviklingsland og Norge? Passer kunnskapen og erfaringen våre ikke inn i det verdensbildet myndigheter og organisasjoner liker å tegne ut fra et norsk politisk perspektiv?

Tror de kanskje at vi er blitt hjernevasket eller innskrenket i tankegangen av å jobbe med utviklingsspørsmål  og nødhjelp på heltid over mange år ? Eller er de kanskje redde for å vise svakheter i egen kunnskap om det som egentlig skjer der ute ? Mange spørsmål dukker opp når det er så liten åpen debatt om slike saker i et land som Norge.

Det er en slags regel i Norge at» du ikke skal være ute for lenge». Har du vært ute i flere år enn det som passer inn i den norske normen diskvalifiserer det deg nemlig for jobber her hjemme. Du blir mistenkt for å ha mistet kontakten med » det norske» eller perspektivet på det som er riktige meninger fra den norske tankebobla. I et samfunn med økt fokus på internasjonalisering og integrering,  blir jo dette helt feil,  eller?

Fra å lede og aktivt arbeide på høyeste nivå med gjennomføring av store og viktige programmer, prosesser og konvensjoner i samarbeid med regjeringer og organisasjoner, er det fortsatt vanskelig å forstå at INGEN organisasjoner i Norge har bruk for slik kompetanse og erfaring. Det virker helt absurd , særlig etter den siste  ukas debatt i media der det påpekes at det er svært stor mangel på kvinner med internasjonal lederkompetanse og erfaring her i landet.

Selv om sikkert mange synes at en heller bør sitte  i en god stol og lese noveller, er det andre som av helsemessige årsaker mener aktivitet er det beste for sinn og kropp.  Jeg tror på det siste. Å jobbe og bidra i samfunnsutviklingen, bruke sin kompetanse, lange og rike arbeidserfaring, og føle seg nyttig,  må ikke bli uglesett.  Likevel – » i dette «annerledeslandet», tror mange fortsatt at folk over 45 er utgått på dato.

At eldrebølgen kommer er det mange som snakker som om den er en fjern trussel. At den faktisk allerede er over oss er det svært få som tørr å innrømme.  Etterkrigsbarna er allerede pensjonister og flere kommer. Skal Norge som samfunn klare sine forpliktelser overfor oss som vil kreve full uttelling av pensjon og andre ytelser, må vi være glade for at det finnes folk som ønsker å arbeide utover den fastsatte adersgrensen.  Men da må vi også få adgang til arbeidslivet på lik linje med de yngre, og arbeide med saker  vi kan mye om og har stor erfaring med.

Interessen for et inkluderende, integrert  og vennligsinnet arbeidsliv,  åpent for voksne arbeidstakere,  må prioriteres og framelskes av de store organisasjonene; NHO, LO og de andre fagorganisasjonene.

Hva har så dette med NAV å gjøre? Jo, det er nemlig der vi ender, vi som egentlig ønsker å  være yrkesaktive,  som vil bruke og dele kunnskapen og erfaringene våre,  som nekter å gi opp statusen vår som arbeidssøkende selv om åra går og antallet grå hår øker. Vi som tror på livslang læring og at deling av kunnskap er det viktigste som skjer i arbeidslivet og samfunnet, vi som fortsatt håper at noen vil ta oss inn i varmen for å dele og delta. Alternativet er jo å sette seg på taket og la kråka ta deg, men det er jo egentlig ikke et alternativ for et oppegående menneske?!

Etterord; Selv om jeg  er svært  overrasket over at jeg ikke har kommet inn i arbeidslivet igjen etter at jeg kom hjem til Norge,  er jeg stadig optimistisk. Jeg jobber imidlertid med å skape min egen jobb, og har mange prospekter i sikte selv om det tar tid. Heldigvis har Innovasjon Norge og Hedmark Kunnskaps Park tro på det jeg og det hjelper stort på selvtillit og selvfølelse.

Siden jeg er opptatt av diskusjonen omkring verdien av et inkluderende arbeidsliv har jeg med vilje brukt  min egen situasjon til å illustrere hvordan høyt kvalifiserte, kompetente og erfarne voksne kvinner blir ekskludert  på arbeidsmarkedet i Norge i dag.   Jeg skjønner ikke at Norge som nasjon har » råd» til å holde så mange av oss  utenfor arbeidslivet for så isteden  betale oss for det.

 

BBC releases India’s Daughter on YouTube!

A very strong testimoney about rape in India! It is also evident that this particular case has caused a revolt among women and men in India which has not been experienced before. It is important to share this film with as many people as possible, through social media or any other media. The film is now on YouTube after being banned in India-

Lost in translation!

 Jante illustrasjon

When I travel, mostly in Africa, I always experience interesting things. This time it is about language. While I travel with ease in countries like Kenya, Tanzania and Uganda, getting to some extent  along with my not so good Kiswahili, and my Norwegian English, I also disembark in countries like Mozambique where people speak Portuguese.There, I am at least for the time being totally lost in translation. Getting around in English is a challenge, even in Maputo, so when I am lost and trying to make myself understand using a few English words, people shake their heads, smile at me, and that’s it!

And then, there is also language and language! You do not necessarily understand the spoken English in any African country because you speak English. The local English, where there is one, will be sprinkled with «herbs» and slang from that country or the local community’s dialect. This often pose another challenge, and an even greater one, since local  people do not  necessarily understand why you do not understand!!

Now it is Portuguese and while I understand a few words and expressions, I am unfortunately not in position to formulate any sentences! I am leaning on my friends who have lived here for some years, and after they have entered the conversation, locals continue to talk with them rather than me, and I, I am utterly lost in translation, having no clue about what is being discussed over my head!

«Portuguese is an easy language to learn», many says. «Since you know English very well, you won’t have any problems to learn the language», just get started.

Weeeell, I took the challenge and started, just to realize that I had bought a Brazilian Portuguese program, which of course, according to the Mozambicans, at least, is a very different Portuguese than what they speak in Maputo, and a very, very, different one from what they speak in the provinces and villages, if they speak Portuguese there at all !!

Last time I visited, I was asked if I had any information material about Half the World in Portuguese, it would help such a lot to effectively disseminate the enterprise’s vision, mission, philosophy and programs!

A good idea, I thought, and engaged the only Portuguese person I know about, who fortunately happens to live in our village.

Graca,  who is not only an expert teacher in Portuguese, but also an English teacher at our daughter’s school, fortunately took the challenge and translated swiftly my information brochure to Portuguese. Happily, I brought it along to Maputo, thinking that it would be easier to finalize the brochure here with a local bureau, and print it right away!

How wrong could I be?? I sought expert advice from an old colleague who told me that almost everything that’s being produced of printed material for use i Mozambique is designed and printed in South Africa!  «Mozambique», he told me, «is the most expensive country to do any printing in! Take it home, he suggested, «and bring the brochures along in your suitcase next time you visit!  And…….., by the way, ask some Maputo Mozambicans to read through your Portuguese brochure text! There is a rather big difference between the Mozambican Portuguese and the one they speak in Portugal !»

Hellooo!!! –  if you thought that the same language is spoken or even written the same way everywhere, you better change your mind! No

Fortunately, I brought a few hundreds of my English brochures along and use them until I get the right version Portuguese text for my brochure and my understanding of Portuguese right.

Cheers,

Attitudes! A Friday afternoon experience !

Halve Verden

IMG_1274

Today, I wanted to go for a nice swim in a heated pool. I had dreamed about this for the whole week. On my way, I had however, to pass through two security posts. At the first post, they took a long look at me and my white hair, and probably told themselves that I did not represent any threat to anybody. They just let me go through with a charming «Karibu, mama»!

The second post was much more tricky. I had to register my name in a book for to enter the gym area.Since I was to join my friends who were already there, I told him to look up their names in the register. Their names were not there. (My friends told me later that they never register in the book since they are members of the club).

In an attempt to convince the guards to let me in, I told them that I…

Vis opprinnelig innlegg 369 ord igjen

Blogg – Kari Egge – Halve Verden/Half the World

%d bloggere liker dette: