Kategoriarkiv: Ukategorisert

Hespetre!

Ordet falt plutselig ned i hodet mitt uten «skjellig»  grunn, eller kanskje var det ikke uten grunn? Kanskje var det ei melding fra underbevisstheten om at jeg burde druddle litt over det ordet og hvorfor det plutselig opptok meg så alvorlig?

Uansett hvor det kom fra, er det utrolig lenge siden sist jeg smakte på det ordet. Jeg husker bestemor brukte det da hun ble brysk og forbannet; » hu er eitt skikkelig hæspetre»! Da var det med Toten trøkk og ingen fingre imellom.

Siden har ordet forsvunnet ut av mitt vokabular og daglig bruk totalt. Inntil akkurat nå, da! Derfor overrasket det meg veldig at nettopp et slikt u-artig ord kom inn «fra kulda»,og tok fatt i oppmerksomhet min! Hvorfor tenker jeg på hespetre, og at det faktisk fortsatt finnes hespetrær i den norske virkeligheten?

Jeg googlet selvsagt ordet siden det var så lenge siden sist, og «oversettelsen» jeg fant ligner mest på min barndommelige erfaring; «Noe man kunne kalle en dame man ikke likte. Samme som kjerring,trollkjerring, heks og drittkjerring»
Da vet vi ihvertfall hva ordet betyr.

Lurer på om jeg har vært utsatt for dårlig innflytelse siden et hespetre plutselig sto klart for meg som et tre-hodet troll? Det siste jeg så på på TV i går kveld var nemlig asylsøkerdebatten.

Kunne det være noen som deltok i den kvalifiserer som Hespetre? Kanskje det? Integreringsministren eller Deportasjons- eller Trakasseringministeren, som hun kalles i noen kretser, jeg sier ikke hvilke, snakket seg ihvertfall varm og het om sitt favoritt tema, trusselen om at millioner, om ikke milliarder av mennesker, vil flyte inn over de norske grensestasjonene, om vi ikke tar grep og sender Storskog- asylsøkerne tilbake til Russland nå! Om det er 30 kuldegrader, gir hun blaffen (for at det er kaldt i Finnmark på denne tida av året, jammen, det visste de jo). Uansett om asylsøkerene har småbarn eller ikke har fått søknaden behandlet, ut skal de alle sammen. skikkelig saksbehandling, nei det bryr «Hespetreet» (huff der brukte jeg bestemor ordet)seg ikke noe om. Å male faen på veggen er jo hennes målsetting, slik at vanlige folk som ellers er hjelpsomme og trygge, rives med i en hatbølge mot alle og alt som er fremmed for oss.

Jo mer jeg tenker på det,  tror jeg at gårsdagens debatt og alt for mye avislesning og FB meldinger og deltakelse, er grunnen til at ordet hespetre plutselig kom flytende på ei fjøl.

Etter å ha hørt alt for mye Hespetre retorikk og såkalt » kall en spade for en spade» snakk, er jeg er helt sikker på at nettopp denne dama kvalifiserer til å bli kalt årets Super Hespetre. Om hun fortsetter sin klokketro tro på sitt eget Mantra om at hun, og hun alene, kan og vet best, og egen nærmest rasistiske retorikk, vil hun kvalifisere som Super Hespetre i lang tid framover.

Om noen er i tvil så mangler dette Super Hespetreet noen form for empati eller noe i nærheten av humanitet. Andre Hespetrær kan nemlig ha en liten evne til å sette seg inn i andres situasjon, men ikke dette. Nei, her mangler den totalt.

Et eksempel på det er hun nener det går an å sende barn ut i 30 kuldegrader til en jernbane stasjon i Murmansk uten tanke på at de faktisk kan fryse ihjel der. En slik mangel på empati overgår alt jeg har erfart i mine 20 år i FN, selv i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. At barn har rett til beskyttelse og omsorg uansett hvor de oppholder seg, har hun visst glemt. Hespetreet har forstått at det er noe som heter den Europeiske Menneskerettkonvensjonen, men helt glemt at det er en konvensjon som heter Barnekonvensjonen og som Norge ratifiserte som et av de første landene i verden og som forplikter oss til å ta hensyn barnas beste under alle forhold som griper inn i barns liv.

54 Artikler er det i Barnekonvensjonen, og de gjelder uansett hvor barna befinner seg. Den slutter ikke å gjelde fordi om Hespetreet synes å ha glemt at den eksisterer. Når kirken påpeker at man må ta hensyn til at det er kaldt så svarere Hespetreet med » jau, men dei visste jo godt at det var kaldt i Finnmark på denna årstia!» Et Hespetre som er mor sjøl skulle en tro viste litt empati for de svakeste og visste hvor viktig det er å ta hensyn til familier med mindreårige og småbarn i krise.

At det er trangt i fjordene på Vestlandet vet vi godt, men ikke trangere enn de fleste har «utsyn mot verda» og forstår at den er større enn den vesle grenda heime. Det er vel heller egen vilje og kapasitet til å ta verden innover seg og vise respekt for menneskeverdet som mangler. Verden er for stor og komplisert for Hespetreet. Utstyrt med slike skylapper og tunnel tenkning er det spesielt skremmende at hespetreet har ansvar for folks liv og skjebner.

Å tro at hele verden kommer til Norge for å suge saften ut av velferdsstaten er jo bare dumskap og motstridende i forhold til alt vi vet om hva flyktninger mest ønsker og vil – hvis de kan. Et plakat hos UNHCR (Høykommisæren for Flyktninger i Geneve) bekrefter det. Der står det «a refugee would go home, if he could»! Det er jo også det vi vet skjer.

Jeg var selv i Tanzania under og etter Rwanda krisen i 1994 hvor 780 000 flyktninger krysset grensa inn i Tanzania i løpet av tre dager. Det var krise det. Vi snakket ikke om 20 000, men nesten 800 000 mennesker som strømmet inn og ble bosatt i leire nær grensa. Etter to/tre år i Tanzania, var situasjonen i Rwanda slik at de kunne dra hjem. I løpet av noen få dager hadde alle sammen dratt hjem, og leirene sto tomme og forlatt.

Verken Hespetreet eller jeg var født under krigen, men vi kjenner historiene om hjemvendelsene av flyktninger fra Sverige, England og USA. Hvorfor mener da Hespetreet at folk vil bli her i Norge, om de får opphold til krigen er over, til det er fred?

Hvis hun hørte eter, men det skjer dessverre ikke, sier veldig mange klart fra at de vil reise hjem og bygge landet? Ville ikke du Hespetre gjøre det om du befant deg i et annet land langt hjemmefra, landet ditt der du kanskje har familien og vennene dine? Tro ikke at alle ønsker å bo her fordi vi har » det beste i verden». Langt ifra, det er andre ting som teller i folks liv, tilhørighet for eksempel.

Mangel på egen kunnskap om land og forhold skulle, på Hespetreets nivå, føre til at det søker kunnskap og informasjon fra dem som besitter slikt. Å satse på at Embetsverket vet alt, når vi har organisasjoner og institusjoner som arbeider og forsker på områder og land som flyktninger kommer fra,  er en maktarroganse som overgår det meste. Nei, hvorfor stole på noen andre enn «dei innafor» som du kan kontrollere uttalelser fra?

Jeg skriver sjelden noe negativt om kvinner siden jeg mener vi normalt har utrolig mye å bidra med som ikke får kommer samfunnet til gode. Kvinner viser mer empati og engasjement for de svakeste og mest utsatte i samfunnet og verden forøvrig og det ser vi i flyktninge-og asylsituasjonen også. Det er dessverre unntak og nå har jaggu Hespetreets uttalelser og negativitet klart å påvirke meg også.  

Men, …. bare til en liten grad!

For vi er utrolig mange i Norge som mener det motsatte av Hespetreet og hennes med-Hespetrær (som agiterer for at velferdsstaten bryter sammen pga flyktningene), og det må vi ikke glemme når Hespetreet driver på som verst.

Vi, og vi er den største gruppa, står for sterke og solide norske humanistiske verdier og tradisjoner som bygger på solidaritet, mellommenneskelig forståelse og humanitet. Disse klarer ikke Hespetreet å rokke ved. Nå gjelder det bare vise at det er disse kreftene som skal få rå og gode levevilkår i debatten og tida framover.

BBC releases India’s Daughter on YouTube!

A very strong testimoney about rape in India! It is also evident that this particular case has caused a revolt among women and men in India which has not been experienced before. It is important to share this film with as many people as possible, through social media or any other media. The film is now on YouTube after being banned in India-

Attitudes! A Friday afternoon experience !

Halve Verden

IMG_1274

Today, I wanted to go for a nice swim in a heated pool. I had dreamed about this for the whole week. On my way, I had however, to pass through two security posts. At the first post, they took a long look at me and my white hair, and probably told themselves that I did not represent any threat to anybody. They just let me go through with a charming «Karibu, mama»!

The second post was much more tricky. I had to register my name in a book for to enter the gym area.Since I was to join my friends who were already there, I told him to look up their names in the register. Their names were not there. (My friends told me later that they never register in the book since they are members of the club).

In an attempt to convince the guards to let me in, I told them that I…

Vis opprinnelig innlegg 369 ord igjen

«10 Gyldne Regler for suksess i arbeidslivet»

 Vær åpen for og prøve noe nytt - som å spille inn videoer for eksempel!
Vær åpen for og prøve noe nytt – som å spille inn videoer for eksempel!

Denne listen på 10 punkter med gyldne regler for hvordan man oppnår suksess i arbeidslivet, fant jeg på ei oppslagstavle hjemme i min mors hus etter at hun døde for snart 13 år siden. Der hadde den hengt lenge og minnet henne på hva hun burde prioritere i sin hverdag. Siden har den fulgt meg verden rundt, blitt glemt bort, men likevel på en eller annen måte likevel kommet fram igjen i en mer og mer krøllet utgave. Hvor gammel den er vet jeg ikke, men nå ligger den her, gul og falmet, men stadig like nyttig som en påminnelse som den også var en gang for mange år siden fra da mor klippet den ut av noe jeg tror var et ukeblad.

Siden «reglene» fortsatt er relevante for oss kvinner fikk jeg lyst til å dele dem med deg.

1. Vær deg selv

2.Lær deg å holde følelsene i sjakk

3.Stå på – ikke gi deg

4.Sett saken i sentrum, ikke personen

5. Lær deg hersketeknikkene

6.Ta ansvar for egne avgjørelser

7. Lær deg å tenke og handle strategisk

8.Unngå perfeksjonisme, venn deg til at noe kan være godt nok

9.Lær deg å tåle kritikk

10.Still realistiske krav til deg selv

Reglene ligger også svært tett opptil dem jeg skrev om på den engelske bloggen min om Autentisk leadership så besøk også gjerne den og les mer. Halve Verden promoterer autentisk eller ekte ledelse og mottar gjerne kommentarer og innspill fra deg i kommentarfeltet nedenfor. Jeg setter også stor pris på at du deler bloggen med andre.

 

Syrian Women in Geneva Peace Talks

 

The below article is taken from Reuters new agency to share the frustrations among Syrian women about their possibilities to participate in the peace negotiation process in Syria. Women do not have a high standing in the Syrian society but in this particular context it is imperative that they take part. Thanks to Tim Miles for bringing this issue to our attention. Let’s all support the Syrian women’s demand for a place at the negotiation table.

By Tom Miles

GENEVA, Jan 13 (Reuters) – Syrian women’s groups said on Monday they want international mediator Lakhdar Brahimi to give them a role in peace talks that are expected to begin next week.

They said women should make up at least 30 percent of all negotiating teams in the Geneva 2 talks, due to begin in Switzerland on Jan. 22, on ending the war in Syria.

Their demands include ensuring that any eventual constitution should guarantee equal citizenship to the Syrian people «in all their diversity and affiliations» and guarantee equality of men and women, penalising all forms of discrimination and violence against women.

Four representatives of the Syrian women’s groups will meet Brahimi on Tuesday to talk about how to put the demands into practice, having already consulted him, said Phumzile Mlambo-Ngcuka, executive director of UN Women.

«His message was that as long as these are the demands of the Syrian women and they are coherent and they agree, he will take it forward,» she told Reuters.

The four women were elected from 47 women who drafted the demands in a three-day meeting in Geneva, a group that included representatives of Syrian women inside and outside the country.

«I think we can say that we represent the majority, inside the country and abroad,» said Sabah Alhallak, one of the four.

She said women’s groups had been working on principles for a new constitution since 2011, having how seen the issue had been opened up in other «Arab Spring» revolutions.

«Women were looking at what happened in Tunisia and Egypt and Libya and there were a lot of lessons to prepare ourselves and see what was coming our way.»

Another of the four, Kefah ali Deeb, said the most pressing issue was to get detainees released from prison, which she said received little media attention.

«Do you believe that it is more important for you to cover how one of the Islamic groups has invaded a region rather than talk about the hundreds of thousands of people who are dying in prison?

«We have to withdraw this card from their hand. The case of the detainees – our families and friends and neighbours who are detained – is more important than all political cards,» Deeb said.

She told Reuters that the death rate in some prisons, such as Military Security Branch 215 in Damascus, had reached 30 a day, mainly due to torture or malnourishment.

Another priority was breaking the sieges which were driving stranded populations to starvation.

«If I tell you that there are children who are eating the leaves off the trees, you have to believe me. This is not my imagination.»

Rafif Jouejati, another of the four representatives and spokeswoman for the local coordination committees in Syria, said that if Geneva 2 failed, the women’s groups would push for peace at Geneva 3, 4 or 5.

«We are lawyers and engineers and professors, we are housewives and nurses and other medical professionals, we are 50 percent of society,» she said.

«If Geneva 2 doesn’t work, we will push the men who are making war to make peace.»

Kvinnelige ledere – hva skjer med debatten?

Sist fredag våknet jeg opp til Aftenposten med NHO leder Kristin Skogen Lund smilende til meg fra forsida. Dette var uka før NHO konferansen. Flott dame, ansett som en av Norges mektigste kvinner. Kommer hun foran eller etter Statsministeren, mon tro?

NHO sjefen uttaler seg i friske lag om sin karriere som er lang og flott med rask og bratt stigning mot toppen av landets største arbeidsgiverorganisasjon. Det er flott at hun har kommet seg dit siden vi trenger kvinnelige rollemodeller for at kvinner skal satse på å bli toppledere i Norge.

Det skurret likevel ganske sterkt da hun uttalte til journalisten at mangelen på kvinnelige ledere i topplederskiktet i Norge skyldes at, ”Mange Kvinner er ikke villige til å yte det som kreves”! Der satte jeg morgenkaffen i halsen og jeg regner med at flere enn meg som jobber med ledelsesutvikling for kvinner som gjorde det samme!

Så, hark, hark……., er det vår egen skyld at vi ikke når toppen i arbeidslivet? At vi kvinner ikke er villig til å ofre alt som må til for å bli toppledere i norsk næringsliv? Helloooo…..! Bor vi i samme land eller lever NHO med en illusjon om at norske kvinner verken satser høyt nok eller ofrer det som skal til for karrieren?  Å gi kvinner skylden for at de ikke når toppen, er en grov feil og stor misforståelse, som ikke er en toppleder og kvinne som Skogen Lund verdig.

Hun forteller stolt at hun blir ansett for å være en androgyn leder. Ja vel, jeg hadde håpet hun heller fortalte at hun er en transformasjonselskende leder, en som skaper endring og muligheter for at nettopp flere kvinner skal ta på seg topplederverv. Det ville rime mer med hennes tanker rundt innovasjon og nytenkning- noe som Norge så sårt trenger. Men, hun har tydeligvis lagt seg til en mer lederstil som matcher et mannsdominert arbeidsliv, og det er utrolig mange kvinnelige ledere som tror de må gjøre det for å få gjennomslag i mannsdominerte forsamlinger og beslutningsprosesser. Det er nettopp dette vi må bort fra. Kvinner må kunne bevare sin kvinnelighet i lederstillinger på alle nivåer og ikke måtte «kle seg ut» som menn for å bli anerkjent.

«Det blæs ofte på toppan» sier trønderne, og du skal være sterk for å stå i blæsten i lengre tid. Det er enda mer krevende å være kvinne i slike stillinger siden fallet fra toppen er så høyt om du mislykkes. Skogen Lund forteller at hun har en mann som stiller opp, at familien har aupair og at mange andre i familien tar et tak når det trengs! Støtteapparatet er altså fullt på plass for at hun skal lykkes. Det er fantastisk og det er nok også slik det må være om kvinner skal lykkes som toppledere i dag. Du må kunne stole på at dine nærmeste og omgivelsene dine er der for deg, hele tiden!

Svært få kvinner har desverre et slikt solid støtteapparat å lene seg på, og her ligger noe av årsaken til at det fortsatt er få kvinner som kan og vil ta på seg tunge verv.

Selv om kvinner ønsker å lede og delta i styre og stell så er de faktisk fortsatt avhengige av at arbeidslivet til en stor grad legges til rette for det. Noen trekker dette i tvil og mener næringslivet har gjort nok, noe som får meg til å lure på hvorfor det da er er så få kvinnelige ledere i næringslivet? NHO arrangerer jo egne kvinnelederutviklingsprogrammer for næringslivet for å få flere kvinner ut i lederstillinger. Dette ville ikke vært nødvendig om næringslivet hadde gjort nok.

Mange kvinner er enslige forsørgere, som i tillegg til krevende jobber, også skal være mor,far og forsørger på samme tid.  Det er da kanskje ikke så rart da at det ikke er mer enn en kvinnelig leder i topplederskiktet i 77% av norske bedrifter.

Skogen Lund mener videre at det ikke lenger er noen ”glasstak” i arbeidslivet i Norge, og at kvinner er likestilt menn når det gjelder å få topplederstillinger i næringslivet – om de selv vil. Selv på bakgrunn av forskningen som backer opp dette argumentet får jeg ikke det til å rime siden vi ikke har nådd likestilling i en bedriftsledelse om en av lederne i ledergruppa er kvinne! Likestilling betyr i realiteten at det skal være 50% av hvert kjønn og at det skal være balanse i antallet kvinner og menn.

Hvis glasstaket er sprengt hvorfor det er så få kvinner som leder store tunge bedrifter og konserner, da? Hva er årsakene? Hvorfor strever bedrifter med å møte kraven i loven om at det skal være 40% kvinner i styrer og råd i bedrifter av en viss størrelse ?  Å ha en kvinne i et styre på 10 er faktisk ikke godt nok i 2014, heller ikke at kvinner oftest ender opp i mellomlederskiktet og blir der til de er utslitte og søker seg bort.  

Å ha kvinner i mellomlederskjiktet betyr at de settes til å gjøre ”kjøkkentjeneste” for toppsjefen/styret uten å bli fullt ut belønnet for det. Jeg har vært begge steder og jeg har stor sympati for de kvinnene som heller vil lede på topp enn å vaske opp etter andre. 

Etter nesten 20 år i lederstillinger i FN systemet vet jeg hva det betyr, hvilke krav, forsakelser og belastninger et langt liv i ledelse fører med seg.Jeg har aldri angret på de valgene jeg tok og de utfordringene det førte med seg, men vi må forvente at kvinner som leder får den samme kompensasjon og anerkjennelse som menn for det de yter.

Dessverre har vi ikke lik lønn for likt arbeid ennå i Norge og dette må være et krav for at kvinner skal ta på seg tunge lederverv i næringslivet og det offentlige. Det er interessant å notere seg at den Amerikanske topplederen Sheryl Sandberg, COO i Facebook, reiser dette kravet til amerikanske arbeidsgivere som en motivasjonsfaktor for å få flere kvinnelige ledere «over there».

Det er flott om vi får en debatt omkring hva som skal til for å få flere kvinner til å ta på seg topplederstillinger i næringslivet, det offentlige og organisasjonene. Men, det er viktig at dette ikke blir en debatt om hvorvidt kvinner er villige til å yte det som skal til eller ei. Det må heller ikke bli en debatt om at kvinner jobber for lite siden det er nedverdigende overfor de kvinnene som gjør en formidal arbeidsinnsats – på jobb, hjemme og i organisasjonslivet. Negative debatter om kvinner gjør det ihvertfall ikke lettere å motivere kvinner til å ta på seg lederansvar. Det burde NHO vite.

Undervurerding av kvinner og negativitet istedenfor kreativitet fører til skansedebatter og frustrasjon istedenfor en meningsfylt og inspirerende dialog om hva som skal til for å få flere kvinner inn i topplederstillinger i det private og offentlige Norge.

Presseutspillene mot kvinner fra NHO sjefen gjennom VG og Aftenposten, kom før NHO konferansen, deretter har debatten blitt liggende død. Hva skjedde? Ble vi lurt til å tro at vi ville få en lang og god inter-aktiv debatt om kvinner og ledelse i et arbeidsliv som streber for likestilling i toppledelsesstillinger, eller var utspillene bare et forsøk på å vise NHO konferansen at organisasjonen også ser på kvinner i ledelse med en viss interesse?