Nyttårsforsetter til besvær

Har du også satt deg nyttårsforsetter for det du skal oppnå i 2014? Høye flotte mål som skal få deg til å  lykkes og få et bedre liv? Det gjør jeg også, alltid har jeg noe lurt i ermet når det nye året ringes inn som jeg så gjerne vil gjennomføre i løpet av det nye året. Ofte dreier det seg dessverre om mål som andre er opptatt av, og de som dreier seg om utseendet.  Jeg lar meg nemlig også lett dra med av medieoppslagene omkring utseende på ettervinteren og lar meg påvirke av dem ”der ute” som synes jeg skal bli slankere, penere, flinkere, bedre, og til og med mer effektiv, i det nye året.

Når nyttårsforsettene sprekker etter kort tid, og følelsen av å være på ”rett vei” går over til å være på en blindvei,  sniker skuffelsen og frustrasjonen seg inn og forsurer tilværelsen. Jeg bebreider ihvertfall meg selv for hvorfor jeg år etter år lar meg lure av mediakjøret, det forbannede kroppsfokuset og behovet for anerkjennelse om at vi er der vi skal være, gode og vakre nok.

Isteden for å være glad og fornøyd i det nye året nører vi opp under negative selvbilder som vi også ofte deler med våre omgivelser. Om ikke det meste er galt fra før så blir det det fort når vi får påminnelser om slankedager, pes for huden, cellulitbehandling og andre behandlinger som skal piffe oss opp etter ferien ! Når du ser deg i speilet så er vel faktisk huden litt grå og håret dødt etter vinterkulda og lua, de ekstra kiloene som kom fra godsakene i jula minner også om at jeg skulle ha utøvd mer selvdisiplin, vært mer bevisst og oppmerksom på hva jeg hev i meg. Kjenner du deg igjen også ? Godt, da er vi flere ! Noen av oss kjenner kanskje mislykkethetsfølelsen krype inn allerede nå, men den melder seg ihvertfall i februar, knapt en måned etter at nyttårsforsettene ble satt.

Hvordan kommer vi oss ut av dette maset om forsetter og vellykkethet,og videre? Egentlig er det for lett å si at det er ditt og mitt valg, men det er faktisk ingen andre som står klare til å trekke oss opp av grøfta. Vi må klare det selv og investere egne krefter i kampen, men vi trenger ikke å gjøre det alene. ”Organise, Don’t Agonise” sto det på en plakat jeg hadde på kontoret mitt i Iran. Det minnet meg på at vi får til så mye mer om vi er flere og bedre organisert.

Kaster vi mediekjøret på dynga, og  drar oss selv opp av sofaen bort fra fjesboka og andre medier som spiser tida vår sammen med andre, kommer vi kanskje i mål likevel. Slutter vi også å tro at det er ” noen andre der ute”som kan løse problemene for oss,så kommer vi ut av blindveien og inn på stien mot det jeg’et vi selv ønsker  – det som ikke defineres av mediene eller er knyttet til nyttårsforsettene, men satt av oss selv. Samtaler og samarbeid med andre kvinner om verdier, mål og muligheter for egen utvikling er en fin måte å starte året på.Ta kontakt med venninner, kvinner du jobber eller trener sammen med og dann din samarbeidsgruppe som du kan jobbe sammen med og diskutere dine egne utfordringer med.

Denne innsatsen gjør oss til flotte kvinner som er trygge på oss selv og vår egen styrke til å forandre det VI vil på være egne premisser. Når vi er kommet dit, er vi også klare for å definere våre virkelige mål, de som holder lengre enn noe nyttårsforsett og som står fast i mange år framover.

Det krever at vi tenker annerledes, tørr å kjenne på hvem vi er, hva vi står for og tør å si nei til mediepresset om vellykkethet før det nye året nesten er begynt. Et nytt år med blanke ark er et godt utgangspunkt for selvdefinering og tanker om egen utvikling og læring.  Å la tankene vandre om nettopp disse store spørsmålene er en luksus for mange av oss, men nyttig for oss selv og dem vi har rundt oss! Godt Nytt År!

Reklame

Om Kvinnehjørnet

Kvinnehjørnet er bloggen for deg som liker å følge med i det som skjer på kvinnerettighets-og likestillingsområdet i Norge og rundt om i verden. Kvinnehjørnet er for deg som ønsker å vite og lære mer om hvilke problemstillinger andre kvinner står overfor, strever med og må håndtere i det daglige, i politikken og i utviklingsammenheng, og som ønsker å delta i debatten om hvilken rolle kvinner bør spille i et mer rettferdig og likestilt samfunn.

Kvinnehjørnet skal også være en interaktiv blogg hvor du selv kan bidra til å skape dialog, debatt og ta initiativ til områder som ikke er blitt tatt opp i bloggen. Du kan legge igjen kommentarer og beskjeder her og jeg tar gjerne i mot gjesteblogger om viktige emner du ønsker å ta opp og som er i tråd med intensjonene med Halve Verden.

Å dele kunnskap og erfaringer og bidra til å bedre situasjon for andre kvinner må være målet ditt.

Kvinnehjørnet er åpent for alle som ser muligheter, som ikke er redde for å prøve nye metoder og aksjonsformer og som har meninger om urettferdighet, vold og diskriminering mot jenter og kvinner.

Her kommer det også annonseringer av viktige dagerog arrangementer for kvinner, og om aksjoner og kampanjer som det kan være verdt å delta i.

Bokomtaler på norsk og engelsk er absolutt velkomne. Aktuelle bøker av kvinner om og for kvinner, om det er skjønn-eller faglitteratur vil få plass her. Inkluder gjerne hvor boka er å få tak i og hva det koster slik at andre kan lett finne fram til den.

På Kvinnehjørnet vil du også kunne finne informasjon om Halve Verdens virksomhet og ledelsesutviklingsprogrammer når disse settes i gang slik at du kan melde deg på og delta i disse. Du kan også legge inn en forespørsel her om foredrag, kurs eller konsulentoppdrag om du har behov for hjelp til dette.

Comment / Send kommentar

Please send your comment by filling in the form below.

Send gjerne inn din kommentar ved å bruke skjemaet nedenfor.

Navn/name(nødvendig)

E-mail(nødvendig)

Kommentar/comment(nødvendig)

Send inn

Δ

Kvinnelige ledere – hva skjer med debatten?

Sist fredag våknet jeg opp til Aftenposten med NHO leder Kristin Skogen Lund smilende til meg fra forsida. Dette var uka før NHO konferansen. Flott dame, ansett som en av Norges mektigste kvinner. Kommer hun foran eller etter Statsministeren, mon tro?

NHO sjefen uttaler seg i friske lag om sin karriere som er lang og flott med rask og bratt stigning mot toppen av landets største arbeidsgiverorganisasjon. Det er flott at hun har kommet seg dit siden vi trenger kvinnelige rollemodeller for at kvinner skal satse på å bli toppledere i Norge.

Det skurret likevel ganske sterkt da hun uttalte til journalisten at mangelen på kvinnelige ledere i topplederskiktet i Norge skyldes at, ”Mange Kvinner er ikke villige til å yte det som kreves”! Der satte jeg morgenkaffen i halsen og jeg regner med at flere enn meg som jobber med ledelsesutvikling for kvinner som gjorde det samme!

Så, hark, hark……., er det vår egen skyld at vi ikke når toppen i arbeidslivet? At vi kvinner ikke er villig til å ofre alt som må til for å bli toppledere i norsk næringsliv? Helloooo…..! Bor vi i samme land eller lever NHO med en illusjon om at norske kvinner verken satser høyt nok eller ofrer det som skal til for karrieren?  Å gi kvinner skylden for at de ikke når toppen, er en grov feil og stor misforståelse, som ikke er en toppleder og kvinne som Skogen Lund verdig.

Hun forteller stolt at hun blir ansett for å være en androgyn leder. Ja vel, jeg hadde håpet hun heller fortalte at hun er en transformasjonselskende leder, en som skaper endring og muligheter for at nettopp flere kvinner skal ta på seg topplederverv. Det ville rime mer med hennes tanker rundt innovasjon og nytenkning- noe som Norge så sårt trenger. Men, hun har tydeligvis lagt seg til en mer lederstil som matcher et mannsdominert arbeidsliv, og det er utrolig mange kvinnelige ledere som tror de må gjøre det for å få gjennomslag i mannsdominerte forsamlinger og beslutningsprosesser. Det er nettopp dette vi må bort fra. Kvinner må kunne bevare sin kvinnelighet i lederstillinger på alle nivåer og ikke måtte «kle seg ut» som menn for å bli anerkjent.

«Det blæs ofte på toppan» sier trønderne, og du skal være sterk for å stå i blæsten i lengre tid. Det er enda mer krevende å være kvinne i slike stillinger siden fallet fra toppen er så høyt om du mislykkes. Skogen Lund forteller at hun har en mann som stiller opp, at familien har aupair og at mange andre i familien tar et tak når det trengs! Støtteapparatet er altså fullt på plass for at hun skal lykkes. Det er fantastisk og det er nok også slik det må være om kvinner skal lykkes som toppledere i dag. Du må kunne stole på at dine nærmeste og omgivelsene dine er der for deg, hele tiden!

Svært få kvinner har desverre et slikt solid støtteapparat å lene seg på, og her ligger noe av årsaken til at det fortsatt er få kvinner som kan og vil ta på seg tunge verv.

Selv om kvinner ønsker å lede og delta i styre og stell så er de faktisk fortsatt avhengige av at arbeidslivet til en stor grad legges til rette for det. Noen trekker dette i tvil og mener næringslivet har gjort nok, noe som får meg til å lure på hvorfor det da er er så få kvinnelige ledere i næringslivet? NHO arrangerer jo egne kvinnelederutviklingsprogrammer for næringslivet for å få flere kvinner ut i lederstillinger. Dette ville ikke vært nødvendig om næringslivet hadde gjort nok.

Mange kvinner er enslige forsørgere, som i tillegg til krevende jobber, også skal være mor,far og forsørger på samme tid.  Det er da kanskje ikke så rart da at det ikke er mer enn en kvinnelig leder i topplederskiktet i 77% av norske bedrifter.

Skogen Lund mener videre at det ikke lenger er noen ”glasstak” i arbeidslivet i Norge, og at kvinner er likestilt menn når det gjelder å få topplederstillinger i næringslivet – om de selv vil. Selv på bakgrunn av forskningen som backer opp dette argumentet får jeg ikke det til å rime siden vi ikke har nådd likestilling i en bedriftsledelse om en av lederne i ledergruppa er kvinne! Likestilling betyr i realiteten at det skal være 50% av hvert kjønn og at det skal være balanse i antallet kvinner og menn.

Hvis glasstaket er sprengt hvorfor det er så få kvinner som leder store tunge bedrifter og konserner, da? Hva er årsakene? Hvorfor strever bedrifter med å møte kraven i loven om at det skal være 40% kvinner i styrer og råd i bedrifter av en viss størrelse ?  Å ha en kvinne i et styre på 10 er faktisk ikke godt nok i 2014, heller ikke at kvinner oftest ender opp i mellomlederskiktet og blir der til de er utslitte og søker seg bort.  

Å ha kvinner i mellomlederskjiktet betyr at de settes til å gjøre ”kjøkkentjeneste” for toppsjefen/styret uten å bli fullt ut belønnet for det. Jeg har vært begge steder og jeg har stor sympati for de kvinnene som heller vil lede på topp enn å vaske opp etter andre. 

Etter nesten 20 år i lederstillinger i FN systemet vet jeg hva det betyr, hvilke krav, forsakelser og belastninger et langt liv i ledelse fører med seg.Jeg har aldri angret på de valgene jeg tok og de utfordringene det førte med seg, men vi må forvente at kvinner som leder får den samme kompensasjon og anerkjennelse som menn for det de yter.

Dessverre har vi ikke lik lønn for likt arbeid ennå i Norge og dette må være et krav for at kvinner skal ta på seg tunge lederverv i næringslivet og det offentlige. Det er interessant å notere seg at den Amerikanske topplederen Sheryl Sandberg, COO i Facebook, reiser dette kravet til amerikanske arbeidsgivere som en motivasjonsfaktor for å få flere kvinnelige ledere «over there».

Det er flott om vi får en debatt omkring hva som skal til for å få flere kvinner til å ta på seg topplederstillinger i næringslivet, det offentlige og organisasjonene. Men, det er viktig at dette ikke blir en debatt om hvorvidt kvinner er villige til å yte det som skal til eller ei. Det må heller ikke bli en debatt om at kvinner jobber for lite siden det er nedverdigende overfor de kvinnene som gjør en formidal arbeidsinnsats – på jobb, hjemme og i organisasjonslivet. Negative debatter om kvinner gjør det ihvertfall ikke lettere å motivere kvinner til å ta på seg lederansvar. Det burde NHO vite.

Undervurerding av kvinner og negativitet istedenfor kreativitet fører til skansedebatter og frustrasjon istedenfor en meningsfylt og inspirerende dialog om hva som skal til for å få flere kvinner inn i topplederstillinger i det private og offentlige Norge.

Presseutspillene mot kvinner fra NHO sjefen gjennom VG og Aftenposten, kom før NHO konferansen, deretter har debatten blitt liggende død. Hva skjedde? Ble vi lurt til å tro at vi ville få en lang og god inter-aktiv debatt om kvinner og ledelse i et arbeidsliv som streber for likestilling i toppledelsesstillinger, eller var utspillene bare et forsøk på å vise NHO konferansen at organisasjonen også ser på kvinner i ledelse med en viss interesse?