Kategoriarkiv: Norsk

Sett deg på taket og la kråka ta deg!

 kunstutstillingenTrysilfjellet-Kreta-InnspillingavHVprogramvideo 227

Jeg sendte nettopp inn et nytt Meldekort for Arbeidssøkende til NAV. Det føles like selvmotsigende hver gang jeg gjør det, men siden jeg nå en gang er arbeidssøker, må jeg likevel gjøre det. Jeg fikk godkjent «arbeidsløshetstrygd» som det en gang het,  for to år fra 2014,  og melder derfor fra til NAV om at jeg fortsatt vil ha det en gang hver 14 dag.

«Hvorfor», spør du sikkert, gjør jeg det,  jeg som er frisk og rask, høyt utdannet, kompetent, arbeidsvillig og arbeidsfør, som har mer enn 20 års erfaring fra topplederstillinger i flere FN organisasjoner ved hovedkvarterer og i utviklingsland? Svaret er ganske enkelt; jeg er for gammel til å få jobb i Norge, og ikke minst til å komme inn på arbeidsmarkedet igjen !

Jeg fikk jobb i UNICEF i Tanzania og forlot Norge i 1993. Fram til 2013 var jeg og min familie «midlertidig utvandret» fra Norge, noe som man blir når man jobber for FN. Vi bodde og jobbet i sju forskjellige land på fem kontinenter men har aldri snudd Norge ryggen i denne lange perioden. Vi har holdt kontakt med familie, venner og tidligere arbeidskollegaer, lært ungene norsk ,og holdt oss godt orientert om det som skjer hjemme.

Jeg tok en Mastergrad i Ledelse av Innovasjon og Endring ved universitetet i York nylig, for å fylle på den tidligere utdanningen min og sette de internasjonale erfaringene mine i nytt perspektiv. Jeg hadde aldri drømt om at jeg ikke skulle få jobb i Norge da jeg vendte hjem med all min rike erfaring og «up to date» kompetanse fra et svært allsidig opphold i utlandet i bagasjen.

Men så var det alderen, da. Jeg var jo naturligvis over 45 da vi kom hjem, og hadde vært ute av det norske arbeidslivet i 20 år. MEN, jeg hadde jo arbeidet hele tiden i alle de åra vi var ute, og gjort karriere i  FN systemet. Blant annet har jeg vært UNICEF Representant i Uganda (a.i.), og The Islamic Republic ofIran, Direktør i UNAIDS i Geneve,  og i UNICEFs Nødhjelpsdivisjon i New York. Jeg  avsluttet min utlandskarriere i stillingen som UNDP Representant og FNs stedlige koordinator i Namibia.  Min rike erfaring har diskvalifisert meg for jobber  i Norge,  et land som ellers klager over at vi har for få kvinner med ledelseserfaring fra toppstillinger og ledererfaring fra utlandet!

Jeg har gått på med friskt mot,  men stadig fått høre at » Du er overkvalifisert», til jeg sluttet å spørre og bry meg om og søke nye stillinger. Jeg visste jo hva svaret ville bli.

Jeg har også oppdaget at » de» mener at jeg «kan for mye» til at organisasjonen tørr å engasjere meg, siden jeg har kompetanse, erfaring og innsikt som utfordrer organisasjonene spesielt fordi de ikke ønsker at folk med profesjonell innovasjons- og endringsbakgrunn skal stille kritiske spørsmål og pirke for mye borti intern organisasjonskultur. Det kunne lett bli for mye «kritikk «, og det er i hvert fall noe OrganisasjonsNorge ikke vil ha noe av. Vi har det bra som vi har det!  Det offentlige Norge er ikke bedre, og ser heller ikke verdien i å tilegne seg kunnskap og innsikt fra oss som har arbeidet på forskjellig plan i FN systemet.

Sannheten er likevel først og fremst alder – ingen vil ansette en godt voksen kvinne, en senior arbeidstaker, uansett hvor godt kvalifisert, frisk og «oppegående» en måtte være i hodet og fysisk. «60 er det nye 40», leste jeg i en artikkel her om dagen. «Det betyr at vi må ta bedre vare på folk over 60 siden de ikke lenger er like utdaterte som sin foreldregenerasjon», leste jeg videre. «Ha, ha, Give me a break,» tenkte jeg, som har sendt mer enn 100 jobbsøknader og bare fått avslag. Det er bare noe de sier for å tekkes oss voksne, politisk. Det gjelder i hvert fall ikke på arbeidsmarkedet.

Norge er i forandring og det har helt klart endret seg mye over de siste 20 åra. Det er i langt større grad blitt et aldersfiendtlig land  der voksne folk ikke respekteres for sine bidrag, og der «alderskortet» bare spilles når de politiske partiene vil tiltrekke seg oss velgere. Det ble derfor et stort kultursjokk for meg å komme hjem til Norge. Faktisk et langt større sjokk enn det jeg fikk da jeg reiste ut for å jobbe i utviklingsland første gang.

Et forhold som jeg ikke slutter å forundre meg over, er at mens du som senior blir meget høyt verdsatt for din innsikt, kunnskap og erfaring i utviklingsland, ja til og med i USA,  underkjenner Norge nettopp denne kunnskapen, kompetansen og erfaringen som irrelevant. Hva er det som skjer i forståelsen av verden mellom utviklingsland og Norge? Passer kunnskapen og erfaringen våre ikke inn i det verdensbildet myndigheter og organisasjoner liker å tegne ut fra et norsk politisk perspektiv?

Tror de kanskje at vi er blitt hjernevasket eller innskrenket i tankegangen av å jobbe med utviklingsspørsmål  og nødhjelp på heltid over mange år ? Eller er de kanskje redde for å vise svakheter i egen kunnskap om det som egentlig skjer der ute ? Mange spørsmål dukker opp når det er så liten åpen debatt om slike saker i et land som Norge.

Det er en slags regel i Norge at» du ikke skal være ute for lenge». Har du vært ute i flere år enn det som passer inn i den norske normen diskvalifiserer det deg nemlig for jobber her hjemme. Du blir mistenkt for å ha mistet kontakten med » det norske» eller perspektivet på det som er riktige meninger fra den norske tankebobla. I et samfunn med økt fokus på internasjonalisering og integrering,  blir jo dette helt feil,  eller?

Fra å lede og aktivt arbeide på høyeste nivå med gjennomføring av store og viktige programmer, prosesser og konvensjoner i samarbeid med regjeringer og organisasjoner, er det fortsatt vanskelig å forstå at INGEN organisasjoner i Norge har bruk for slik kompetanse og erfaring. Det virker helt absurd , særlig etter den siste  ukas debatt i media der det påpekes at det er svært stor mangel på kvinner med internasjonal lederkompetanse og erfaring her i landet.

Selv om sikkert mange synes at en heller bør sitte  i en god stol og lese noveller, er det andre som av helsemessige årsaker mener aktivitet er det beste for sinn og kropp.  Jeg tror på det siste. Å jobbe og bidra i samfunnsutviklingen, bruke sin kompetanse, lange og rike arbeidserfaring, og føle seg nyttig,  må ikke bli uglesett.  Likevel – » i dette «annerledeslandet», tror mange fortsatt at folk over 45 er utgått på dato.

At eldrebølgen kommer er det mange som snakker som om den er en fjern trussel. At den faktisk allerede er over oss er det svært få som tørr å innrømme.  Etterkrigsbarna er allerede pensjonister og flere kommer. Skal Norge som samfunn klare sine forpliktelser overfor oss som vil kreve full uttelling av pensjon og andre ytelser, må vi være glade for at det finnes folk som ønsker å arbeide utover den fastsatte adersgrensen.  Men da må vi også få adgang til arbeidslivet på lik linje med de yngre, og arbeide med saker  vi kan mye om og har stor erfaring med.

Interessen for et inkluderende, integrert  og vennligsinnet arbeidsliv,  åpent for voksne arbeidstakere,  må prioriteres og framelskes av de store organisasjonene; NHO, LO og de andre fagorganisasjonene.

Hva har så dette med NAV å gjøre? Jo, det er nemlig der vi ender, vi som egentlig ønsker å  være yrkesaktive,  som vil bruke og dele kunnskapen og erfaringene våre,  som nekter å gi opp statusen vår som arbeidssøkende selv om åra går og antallet grå hår øker. Vi som tror på livslang læring og at deling av kunnskap er det viktigste som skjer i arbeidslivet og samfunnet, vi som fortsatt håper at noen vil ta oss inn i varmen for å dele og delta. Alternativet er jo å sette seg på taket og la kråka ta deg, men det er jo egentlig ikke et alternativ for et oppegående menneske?!

Etterord; Selv om jeg  er svært  overrasket over at jeg ikke har kommet inn i arbeidslivet igjen etter at jeg kom hjem til Norge,  er jeg stadig optimistisk. Jeg jobber imidlertid med å skape min egen jobb, og har mange prospekter i sikte selv om det tar tid. Heldigvis har Innovasjon Norge og Hedmark Kunnskaps Park tro på det jeg og det hjelper stort på selvtillit og selvfølelse.

Siden jeg er opptatt av diskusjonen omkring verdien av et inkluderende arbeidsliv har jeg med vilje brukt  min egen situasjon til å illustrere hvordan høyt kvalifiserte, kompetente og erfarne voksne kvinner blir ekskludert  på arbeidsmarkedet i Norge i dag.   Jeg skjønner ikke at Norge som nasjon har » råd» til å holde så mange av oss  utenfor arbeidslivet for så isteden  betale oss for det.

 

Reklamer

«10 Gyldne Regler for suksess i arbeidslivet»

 Vær åpen for og prøve noe nytt - som å spille inn videoer for eksempel!
Vær åpen for og prøve noe nytt – som å spille inn videoer for eksempel!

Denne listen på 10 punkter med gyldne regler for hvordan man oppnår suksess i arbeidslivet, fant jeg på ei oppslagstavle hjemme i min mors hus etter at hun døde for snart 13 år siden. Der hadde den hengt lenge og minnet henne på hva hun burde prioritere i sin hverdag. Siden har den fulgt meg verden rundt, blitt glemt bort, men likevel på en eller annen måte likevel kommet fram igjen i en mer og mer krøllet utgave. Hvor gammel den er vet jeg ikke, men nå ligger den her, gul og falmet, men stadig like nyttig som en påminnelse som den også var en gang for mange år siden fra da mor klippet den ut av noe jeg tror var et ukeblad.

Siden «reglene» fortsatt er relevante for oss kvinner fikk jeg lyst til å dele dem med deg.

1. Vær deg selv

2.Lær deg å holde følelsene i sjakk

3.Stå på – ikke gi deg

4.Sett saken i sentrum, ikke personen

5. Lær deg hersketeknikkene

6.Ta ansvar for egne avgjørelser

7. Lær deg å tenke og handle strategisk

8.Unngå perfeksjonisme, venn deg til at noe kan være godt nok

9.Lær deg å tåle kritikk

10.Still realistiske krav til deg selv

Reglene ligger også svært tett opptil dem jeg skrev om på den engelske bloggen min om Autentisk leadership så besøk også gjerne den og les mer. Halve Verden promoterer autentisk eller ekte ledelse og mottar gjerne kommentarer og innspill fra deg i kommentarfeltet nedenfor. Jeg setter også stor pris på at du deler bloggen med andre.

 

Sexkjøpsloven og Kvinners Rettigheter

Etter noen års pause raser debatten om den såkalte sexkjøpsloven igjen i Norge. Den nye regjeringen er på banen sammen med Venstre og begrunner debatten med at det er nå er flertall i Stortinget for å fjerne denne loven så nå skal den bort.

Hvordan denne debatten egentlig startet igjen, vet ikke jeg, men Tanja Ramm, en tidligere prostituert dansk dame, vet klart hva hun snakker om, når hun forteller hvor jævlig det er å bli utsatt for vold innen prostitusjon, og hvor stort behov det er for å beskytte kvinnene mot denne volden. Ære være henne for at  hun står fram og forteller voldtekt, trusler og undertrykking fra menn som kjøper sex for sin egen fornøyelses og spennings skyld.

Sett fra et kvinnerettighets perspektiv så er denne handlingen krenkende, undertrykkende, diskriminerende og fornedrende. Hvor vondt må det ikke være å bli utsatt for menn som ser på deg som et stykke kjøtt og som behandler deg deretter? At loven mot kjøp av seksuelle tjenester oppheves vil kunne føre til at slike handlinger strengt tatt blir lovlig. Når kapasiteten til å følge opp nåværende lovverk er for dårlig blir ikke situasjonen bedre om sexkjøpsloven fjernes.

Er dette oss kvinner verdig? Slik behandling som Tanja Ramm beskriver fikk meg til å lure på om det fortsatt er en generell oppfatning i samfunnet at prostituerte kvinner ikke har rettigheter som kvinner og mennesker på likt vis som alle oss andre?

Etter min oppfatning trenger de prostituerte økt beskyttelse, ikke mindre beskyttelse som vil skje om den eksisterende loven fjernes. De trenger politiets beskyttelse, sosial og støtte apparet å henvende seg til, og lene seg på, og de trenger medmennesker som holder kvinnerettighetsdebatten varm.

At den eksisterende loven ikke virker i forhold til sin hensikt betyr vel ikke at det blir bedre om den fjernes ? Det virker for lettvint og dårlig gjennomtenkt. At det operasjonelle rundt loven må gjennomgås og styrkes tror jeg mer på og det er dit debatten må komme. Selv om FRP hevder at bruken av loven skal evalueres og det skal legges fram en rapport  om det, var det også klart både fra FRPs og Venstres side at de allerede hadde bestemt seg for at loven skal fjernes. Det virker ikke å være i tråd med god folkestyre praksis.

Vold mot kvinner er sterkt utbredt i alle land i verden og Norge er ikke noe unntak. Ei heller er de prostituerte. Omfanget av vold mot kvinner, og ikke minst seksuell vold mot jenter og kvinner er så stort at FN for noen år tilbake satte i gang en verdensomspennende aksjon om Vold Mot Kvinner.  Norge støtter denne kampanjen, og gir store midler til FNs Befolkningsprogram som leder aksjonen på verdensbasis. Den norske debatten bør derfor legge de samme kvinnerettighetsperspektivene til grunn som de som ga opptakten til denne kampanjen.

Det bør ikke være tvil i 2014 om at kvinner er kvinner i sin egen rett og at vi eier vår egen kropp. Det gjelder også prostituerte kvinner.  De skal derfor ikke behandles som en billig vare som kan plukkes ned fra ei hylle og behandles slik man vil. I den verdensomspennende kampanjen i regi av et samlet FN står jenters og kvinners rett til beskyttelse mot vold, overgrep, og forfølgelse av overgriperne (les gjerne kundene) i sentrum.

Alle kvinner har rett til beskyttelse mot diskriminering og fornedring og debatten framover må ta dette inn over seg. Kvinner som tyr til prostitusjon er svært sårbare og utsatte, og de får sjelden den beskyttelsen de trenger mot vold fra kunder eller overgripere. Det ble også bekreftet i debatten i går kveld. Ved å fjerne loven blir mulighetene til beskyttelse enda svakere og kundene og overgriperne får fri adgang til å forskyne seg i «markedet» uten å bli satt til veggs eller straffet for det.

I debatten på NRK, ble det opplyst at 65% av det norske folk er i mot opphevelse av sexkjøpsloven. Har de folkevalgte tenkt å rette seg etter dette? De som fremmer folk flests interesser i regjering bør vel også sørge for at beslutningene der er i tråd med dette og at et reelt folkestyre fungerer istedenfor å kjøre over det når det passer dem?

 

Nyttårsforsetter til besvær

UNICEF kolleager i UgandaHar du også satt deg nyttårsforsetter for det du skal oppnå i 2014? Høye flotte mål som skal få deg til å  lykkes og få et bedre liv? Det gjør jeg også, alltid har jeg noe lurt i ermet når det nye året ringes inn som jeg så gjerne vil gjennomføre i løpet av det nye året. Ofte dreier det seg dessverre om mål som andre er opptatt av, og de som dreier seg om utseendet.  Jeg lar meg nemlig også lett dra med av medieoppslagene omkring utseende på ettervinteren og lar meg påvirke av dem ”der ute” som synes jeg skal bli slankere, penere, flinkere, bedre, og til og med mer effektiv, i det nye året.

Når nyttårsforsettene sprekker etter kort tid, og følelsen av å være på ”rett vei” går over til å være på en blindvei,  sniker skuffelsen og frustrasjonen seg inn og forsurer tilværelsen. Jeg bebreider ihvertfall meg selv for hvorfor jeg år etter år lar meg lure av mediakjøret, det forbannede kroppsfokuset og behovet for anerkjennelse om at vi er der vi skal være, gode og vakre nok.

Isteden for å være glad og fornøyd i det nye året nører vi opp under negative selvbilder som vi også ofte deler med våre omgivelser. Om ikke det meste er galt fra før så blir det det fort når vi får påminnelser om slankedager, pes for huden, cellulitbehandling og andre behandlinger som skal piffe oss opp etter ferien ! Når du ser deg i speilet så er vel faktisk huden litt grå og håret dødt etter vinterkulda og lua, de ekstra kiloene som kom fra godsakene i jula minner også om at jeg skulle ha utøvd mer selvdisiplin, vært mer bevisst og oppmerksom på hva jeg hev i meg. Kjenner du deg igjen også ? Godt, da er vi flere ! Noen av oss kjenner kanskje mislykkethetsfølelsen krype inn allerede nå, men den melder seg ihvertfall i februar, knapt en måned etter at nyttårsforsettene ble satt.

Hvordan kommer vi oss ut av dette maset om forsetter og vellykkethet,og videre? Egentlig er det for lett å si at det er ditt og mitt valg, men det er faktisk ingen andre som står klare til å trekke oss opp av grøfta. Vi må klare det selv og investere egne krefter i kampen, men vi trenger ikke å gjøre det alene. ”Organise, Don’t Agonise” sto det på en plakat jeg hadde på kontoret mitt i Iran. Det minnet meg på at vi får til så mye mer om vi er flere og bedre organisert.

Kaster vi mediekjøret på dynga, og  drar oss selv opp av sofaen bort fra fjesboka og andre medier som spiser tida vår sammen med andre, kommer vi kanskje i mål likevel. Slutter vi også å tro at det er ” noen andre der ute”som kan løse problemene for oss,så kommer vi ut av blindveien og inn på stien mot det jeg’et vi selv ønsker  – det som ikke defineres av mediene eller er knyttet til nyttårsforsettene, men satt av oss selv. Samtaler og samarbeid med andre kvinner om verdier, mål og muligheter for egen utvikling er en fin måte å starte året på.Ta kontakt med venninner, kvinner du jobber eller trener sammen med og dann din samarbeidsgruppe som du kan jobbe sammen med og diskutere dine egne utfordringer med.

Denne innsatsen gjør oss til flotte kvinner som er trygge på oss selv og vår egen styrke til å forandre det VI vil på være egne premisser. Når vi er kommet dit, er vi også klare for å definere våre virkelige mål, de som holder lengre enn noe nyttårsforsett og som står fast i mange år framover.

Det krever at vi tenker annerledes, tørr å kjenne på hvem vi er, hva vi står for og tør å si nei til mediepresset om vellykkethet før det nye året nesten er begynt. Et nytt år med blanke ark er et godt utgangspunkt for selvdefinering og tanker om egen utvikling og læring.  Å la tankene vandre om nettopp disse store spørsmålene er en luksus for mange av oss, men nyttig for oss selv og dem vi har rundt oss! Godt Nytt År!