Kategoriarkiv: Livslang læring

Free leadership development sessions for Women

Yesterday, I released Half the World’s Free leadership development sessions to women in Mumbai, India. More than 1000 women immediately showed interest for the programs. Unfortunately there is a weakness in the link between the FB ad and the system which is releasing the free sessions. For everybody who want to join, please use this link to get the free sessions on your personal email.

https://halftheworld.simplero.com/page/66279.js

Isn’t this fantastic?? Half the World’s free leadership learning sessions; » 4 Steps Towards Becoming a Confident Woman Leader» has had a response far above my expectations. While we debate why there are so few women in leadership positions, even in Norway, to me this is a strong signal that women want to lead, and they want gain leadership knowledge, which enables them to break away from traditional thinking, cultural and political barriers, and  the famous glass ceilings, which still exist about women’s roles and responsibilities.

I am so happy to hear from all the women who have taken time to send me messages of appreciation, commitment to leadership and determination to learn.  It is a call for further action, and I am looking very much forward to the continuation.

These online learning sessions are free.   Women, who would like to join, can register either on my FB adverts which are circulating to recruit women from different countries, on my FB page, Half the World, or on the contact form on my website:
www. halveverden.wordpress.com.

Although I won’t be advertising these free programs forever, women can join on their own leisure by contacting me. There is no time pressure on finalizing the free program, and there are no tests or exams at the end.

The important right now is the investment these women makes in their own learning and the breakthrough this start may make to women’s participation in their own countries, in government, organizations or private enterprises and businesses. While they now reflect on their own motivation and aspirations and how to develop further skills and experiences, they have already started an important journey and joined a movement which can become very big if we continue to join hands around the world.

leadership and learning

Leadership is no quick fix, and especially not for women in developing countries where they have had little or no chance to lead. We know that women will continue to challenged and scrutinized as leaders. However, the better we are prepared, the more open we are about our challenges, the more knowledge and experience we will gain, the better programs we develop to address the challenges and break barriers and glass ceilings.

Leadership development is a never ending journey. This is why it is so important that women join hands and form groups and networks for learning and experience sharing. «To travel alone is lonely, to travel together is an adventure, where we see much more, learn easier, meet others, and experience things we would otherwise never have detected about ourselves, and others!»

women power circle

We have just started this fantastic journey, SO  «A luta continua» ! The most important now is that we are on our way !

With more women in leadership position, change will come in many areas where participation of women has been tokenism. Realization of women’s rights for women will be on women’s premises. This is long overdue as women have been excluded from decision making decisions about matters that concern their lives for far too long.

womancan do it

Like Tweet +1

Reklamer

Sett deg på taket og la kråka ta deg!

 kunstutstillingenTrysilfjellet-Kreta-InnspillingavHVprogramvideo 227

Jeg sendte nettopp inn et nytt Meldekort for Arbeidssøkende til NAV. Det føles like selvmotsigende hver gang jeg gjør det, men siden jeg nå en gang er arbeidssøker, må jeg likevel gjøre det. Jeg fikk godkjent «arbeidsløshetstrygd» som det en gang het,  for to år fra 2014,  og melder derfor fra til NAV om at jeg fortsatt vil ha det en gang hver 14 dag.

«Hvorfor», spør du sikkert, gjør jeg det,  jeg som er frisk og rask, høyt utdannet, kompetent, arbeidsvillig og arbeidsfør, som har mer enn 20 års erfaring fra topplederstillinger i flere FN organisasjoner ved hovedkvarterer og i utviklingsland? Svaret er ganske enkelt; jeg er for gammel til å få jobb i Norge, og ikke minst til å komme inn på arbeidsmarkedet igjen !

Jeg fikk jobb i UNICEF i Tanzania og forlot Norge i 1993. Fram til 2013 var jeg og min familie «midlertidig utvandret» fra Norge, noe som man blir når man jobber for FN. Vi bodde og jobbet i sju forskjellige land på fem kontinenter men har aldri snudd Norge ryggen i denne lange perioden. Vi har holdt kontakt med familie, venner og tidligere arbeidskollegaer, lært ungene norsk ,og holdt oss godt orientert om det som skjer hjemme.

Jeg tok en Mastergrad i Ledelse av Innovasjon og Endring ved universitetet i York nylig, for å fylle på den tidligere utdanningen min og sette de internasjonale erfaringene mine i nytt perspektiv. Jeg hadde aldri drømt om at jeg ikke skulle få jobb i Norge da jeg vendte hjem med all min rike erfaring og «up to date» kompetanse fra et svært allsidig opphold i utlandet i bagasjen.

Men så var det alderen, da. Jeg var jo naturligvis over 45 da vi kom hjem, og hadde vært ute av det norske arbeidslivet i 20 år. MEN, jeg hadde jo arbeidet hele tiden i alle de åra vi var ute, og gjort karriere i  FN systemet. Blant annet har jeg vært UNICEF Representant i Uganda (a.i.), og The Islamic Republic ofIran, Direktør i UNAIDS i Geneve,  og i UNICEFs Nødhjelpsdivisjon i New York. Jeg  avsluttet min utlandskarriere i stillingen som UNDP Representant og FNs stedlige koordinator i Namibia.  Min rike erfaring har diskvalifisert meg for jobber  i Norge,  et land som ellers klager over at vi har for få kvinner med ledelseserfaring fra toppstillinger og ledererfaring fra utlandet!

Jeg har gått på med friskt mot,  men stadig fått høre at » Du er overkvalifisert», til jeg sluttet å spørre og bry meg om og søke nye stillinger. Jeg visste jo hva svaret ville bli.

Jeg har også oppdaget at » de» mener at jeg «kan for mye» til at organisasjonen tørr å engasjere meg, siden jeg har kompetanse, erfaring og innsikt som utfordrer organisasjonene spesielt fordi de ikke ønsker at folk med profesjonell innovasjons- og endringsbakgrunn skal stille kritiske spørsmål og pirke for mye borti intern organisasjonskultur. Det kunne lett bli for mye «kritikk «, og det er i hvert fall noe OrganisasjonsNorge ikke vil ha noe av. Vi har det bra som vi har det!  Det offentlige Norge er ikke bedre, og ser heller ikke verdien i å tilegne seg kunnskap og innsikt fra oss som har arbeidet på forskjellig plan i FN systemet.

Sannheten er likevel først og fremst alder – ingen vil ansette en godt voksen kvinne, en senior arbeidstaker, uansett hvor godt kvalifisert, frisk og «oppegående» en måtte være i hodet og fysisk. «60 er det nye 40», leste jeg i en artikkel her om dagen. «Det betyr at vi må ta bedre vare på folk over 60 siden de ikke lenger er like utdaterte som sin foreldregenerasjon», leste jeg videre. «Ha, ha, Give me a break,» tenkte jeg, som har sendt mer enn 100 jobbsøknader og bare fått avslag. Det er bare noe de sier for å tekkes oss voksne, politisk. Det gjelder i hvert fall ikke på arbeidsmarkedet.

Norge er i forandring og det har helt klart endret seg mye over de siste 20 åra. Det er i langt større grad blitt et aldersfiendtlig land  der voksne folk ikke respekteres for sine bidrag, og der «alderskortet» bare spilles når de politiske partiene vil tiltrekke seg oss velgere. Det ble derfor et stort kultursjokk for meg å komme hjem til Norge. Faktisk et langt større sjokk enn det jeg fikk da jeg reiste ut for å jobbe i utviklingsland første gang.

Et forhold som jeg ikke slutter å forundre meg over, er at mens du som senior blir meget høyt verdsatt for din innsikt, kunnskap og erfaring i utviklingsland, ja til og med i USA,  underkjenner Norge nettopp denne kunnskapen, kompetansen og erfaringen som irrelevant. Hva er det som skjer i forståelsen av verden mellom utviklingsland og Norge? Passer kunnskapen og erfaringen våre ikke inn i det verdensbildet myndigheter og organisasjoner liker å tegne ut fra et norsk politisk perspektiv?

Tror de kanskje at vi er blitt hjernevasket eller innskrenket i tankegangen av å jobbe med utviklingsspørsmål  og nødhjelp på heltid over mange år ? Eller er de kanskje redde for å vise svakheter i egen kunnskap om det som egentlig skjer der ute ? Mange spørsmål dukker opp når det er så liten åpen debatt om slike saker i et land som Norge.

Det er en slags regel i Norge at» du ikke skal være ute for lenge». Har du vært ute i flere år enn det som passer inn i den norske normen diskvalifiserer det deg nemlig for jobber her hjemme. Du blir mistenkt for å ha mistet kontakten med » det norske» eller perspektivet på det som er riktige meninger fra den norske tankebobla. I et samfunn med økt fokus på internasjonalisering og integrering,  blir jo dette helt feil,  eller?

Fra å lede og aktivt arbeide på høyeste nivå med gjennomføring av store og viktige programmer, prosesser og konvensjoner i samarbeid med regjeringer og organisasjoner, er det fortsatt vanskelig å forstå at INGEN organisasjoner i Norge har bruk for slik kompetanse og erfaring. Det virker helt absurd , særlig etter den siste  ukas debatt i media der det påpekes at det er svært stor mangel på kvinner med internasjonal lederkompetanse og erfaring her i landet.

Selv om sikkert mange synes at en heller bør sitte  i en god stol og lese noveller, er det andre som av helsemessige årsaker mener aktivitet er det beste for sinn og kropp.  Jeg tror på det siste. Å jobbe og bidra i samfunnsutviklingen, bruke sin kompetanse, lange og rike arbeidserfaring, og føle seg nyttig,  må ikke bli uglesett.  Likevel – » i dette «annerledeslandet», tror mange fortsatt at folk over 45 er utgått på dato.

At eldrebølgen kommer er det mange som snakker som om den er en fjern trussel. At den faktisk allerede er over oss er det svært få som tørr å innrømme.  Etterkrigsbarna er allerede pensjonister og flere kommer. Skal Norge som samfunn klare sine forpliktelser overfor oss som vil kreve full uttelling av pensjon og andre ytelser, må vi være glade for at det finnes folk som ønsker å arbeide utover den fastsatte adersgrensen.  Men da må vi også få adgang til arbeidslivet på lik linje med de yngre, og arbeide med saker  vi kan mye om og har stor erfaring med.

Interessen for et inkluderende, integrert  og vennligsinnet arbeidsliv,  åpent for voksne arbeidstakere,  må prioriteres og framelskes av de store organisasjonene; NHO, LO og de andre fagorganisasjonene.

Hva har så dette med NAV å gjøre? Jo, det er nemlig der vi ender, vi som egentlig ønsker å  være yrkesaktive,  som vil bruke og dele kunnskapen og erfaringene våre,  som nekter å gi opp statusen vår som arbeidssøkende selv om åra går og antallet grå hår øker. Vi som tror på livslang læring og at deling av kunnskap er det viktigste som skjer i arbeidslivet og samfunnet, vi som fortsatt håper at noen vil ta oss inn i varmen for å dele og delta. Alternativet er jo å sette seg på taket og la kråka ta deg, men det er jo egentlig ikke et alternativ for et oppegående menneske?!

Etterord; Selv om jeg  er svært  overrasket over at jeg ikke har kommet inn i arbeidslivet igjen etter at jeg kom hjem til Norge,  er jeg stadig optimistisk. Jeg jobber imidlertid med å skape min egen jobb, og har mange prospekter i sikte selv om det tar tid. Heldigvis har Innovasjon Norge og Hedmark Kunnskaps Park tro på det jeg og det hjelper stort på selvtillit og selvfølelse.

Siden jeg er opptatt av diskusjonen omkring verdien av et inkluderende arbeidsliv har jeg med vilje brukt  min egen situasjon til å illustrere hvordan høyt kvalifiserte, kompetente og erfarne voksne kvinner blir ekskludert  på arbeidsmarkedet i Norge i dag.   Jeg skjønner ikke at Norge som nasjon har » råd» til å holde så mange av oss  utenfor arbeidslivet for så isteden  betale oss for det.