Kvinnelige ledere – hva skjer med debatten?

Sist fredag våknet jeg opp til Aftenposten med NHO leder Kristin Skogen Lund smilende til meg fra forsida. Dette var uka før NHO konferansen. Flott dame, ansett som en av Norges mektigste kvinner. Kommer hun foran eller etter Statsministeren, mon tro?

NHO sjefen uttaler seg i friske lag om sin karriere som er lang og flott med rask og bratt stigning mot toppen av landets største arbeidsgiverorganisasjon. Det er flott at hun har kommet seg dit siden vi trenger kvinnelige rollemodeller for at kvinner skal satse på å bli toppledere i Norge.

Det skurret likevel ganske sterkt da hun uttalte til journalisten at mangelen på kvinnelige ledere i topplederskiktet i Norge skyldes at, ”Mange Kvinner er ikke villige til å yte det som kreves”! Der satte jeg morgenkaffen i halsen og jeg regner med at flere enn meg som jobber med ledelsesutvikling for kvinner som gjorde det samme!

Så, hark, hark……., er det vår egen skyld at vi ikke når toppen i arbeidslivet? At vi kvinner ikke er villig til å ofre alt som må til for å bli toppledere i norsk næringsliv? Helloooo…..! Bor vi i samme land eller lever NHO med en illusjon om at norske kvinner verken satser høyt nok eller ofrer det som skal til for karrieren?  Å gi kvinner skylden for at de ikke når toppen, er en grov feil og stor misforståelse, som ikke er en toppleder og kvinne som Skogen Lund verdig.

Hun forteller stolt at hun blir ansett for å være en androgyn leder. Ja vel, jeg hadde håpet hun heller fortalte at hun er en transformasjonselskende leder, en som skaper endring og muligheter for at nettopp flere kvinner skal ta på seg topplederverv. Det ville rime mer med hennes tanker rundt innovasjon og nytenkning- noe som Norge så sårt trenger. Men, hun har tydeligvis lagt seg til en mer lederstil som matcher et mannsdominert arbeidsliv, og det er utrolig mange kvinnelige ledere som tror de må gjøre det for å få gjennomslag i mannsdominerte forsamlinger og beslutningsprosesser. Det er nettopp dette vi må bort fra. Kvinner må kunne bevare sin kvinnelighet i lederstillinger på alle nivåer og ikke måtte «kle seg ut» som menn for å bli anerkjent.

«Det blæs ofte på toppan» sier trønderne, og du skal være sterk for å stå i blæsten i lengre tid. Det er enda mer krevende å være kvinne i slike stillinger siden fallet fra toppen er så høyt om du mislykkes. Skogen Lund forteller at hun har en mann som stiller opp, at familien har aupair og at mange andre i familien tar et tak når det trengs! Støtteapparatet er altså fullt på plass for at hun skal lykkes. Det er fantastisk og det er nok også slik det må være om kvinner skal lykkes som toppledere i dag. Du må kunne stole på at dine nærmeste og omgivelsene dine er der for deg, hele tiden!

Svært få kvinner har desverre et slikt solid støtteapparat å lene seg på, og her ligger noe av årsaken til at det fortsatt er få kvinner som kan og vil ta på seg tunge verv.

Selv om kvinner ønsker å lede og delta i styre og stell så er de faktisk fortsatt avhengige av at arbeidslivet til en stor grad legges til rette for det. Noen trekker dette i tvil og mener næringslivet har gjort nok, noe som får meg til å lure på hvorfor det da er er så få kvinnelige ledere i næringslivet? NHO arrangerer jo egne kvinnelederutviklingsprogrammer for næringslivet for å få flere kvinner ut i lederstillinger. Dette ville ikke vært nødvendig om næringslivet hadde gjort nok.

Mange kvinner er enslige forsørgere, som i tillegg til krevende jobber, også skal være mor,far og forsørger på samme tid.  Det er da kanskje ikke så rart da at det ikke er mer enn en kvinnelig leder i topplederskiktet i 77% av norske bedrifter.

Skogen Lund mener videre at det ikke lenger er noen ”glasstak” i arbeidslivet i Norge, og at kvinner er likestilt menn når det gjelder å få topplederstillinger i næringslivet – om de selv vil. Selv på bakgrunn av forskningen som backer opp dette argumentet får jeg ikke det til å rime siden vi ikke har nådd likestilling i en bedriftsledelse om en av lederne i ledergruppa er kvinne! Likestilling betyr i realiteten at det skal være 50% av hvert kjønn og at det skal være balanse i antallet kvinner og menn.

Hvis glasstaket er sprengt hvorfor det er så få kvinner som leder store tunge bedrifter og konserner, da? Hva er årsakene? Hvorfor strever bedrifter med å møte kraven i loven om at det skal være 40% kvinner i styrer og råd i bedrifter av en viss størrelse ?  Å ha en kvinne i et styre på 10 er faktisk ikke godt nok i 2014, heller ikke at kvinner oftest ender opp i mellomlederskiktet og blir der til de er utslitte og søker seg bort.  

Å ha kvinner i mellomlederskjiktet betyr at de settes til å gjøre ”kjøkkentjeneste” for toppsjefen/styret uten å bli fullt ut belønnet for det. Jeg har vært begge steder og jeg har stor sympati for de kvinnene som heller vil lede på topp enn å vaske opp etter andre. 

Etter nesten 20 år i lederstillinger i FN systemet vet jeg hva det betyr, hvilke krav, forsakelser og belastninger et langt liv i ledelse fører med seg.Jeg har aldri angret på de valgene jeg tok og de utfordringene det førte med seg, men vi må forvente at kvinner som leder får den samme kompensasjon og anerkjennelse som menn for det de yter.

Dessverre har vi ikke lik lønn for likt arbeid ennå i Norge og dette må være et krav for at kvinner skal ta på seg tunge lederverv i næringslivet og det offentlige. Det er interessant å notere seg at den Amerikanske topplederen Sheryl Sandberg, COO i Facebook, reiser dette kravet til amerikanske arbeidsgivere som en motivasjonsfaktor for å få flere kvinnelige ledere «over there».

Det er flott om vi får en debatt omkring hva som skal til for å få flere kvinner til å ta på seg topplederstillinger i næringslivet, det offentlige og organisasjonene. Men, det er viktig at dette ikke blir en debatt om hvorvidt kvinner er villige til å yte det som skal til eller ei. Det må heller ikke bli en debatt om at kvinner jobber for lite siden det er nedverdigende overfor de kvinnene som gjør en formidal arbeidsinnsats – på jobb, hjemme og i organisasjonslivet. Negative debatter om kvinner gjør det ihvertfall ikke lettere å motivere kvinner til å ta på seg lederansvar. Det burde NHO vite.

Undervurerding av kvinner og negativitet istedenfor kreativitet fører til skansedebatter og frustrasjon istedenfor en meningsfylt og inspirerende dialog om hva som skal til for å få flere kvinner inn i topplederstillinger i det private og offentlige Norge.

Presseutspillene mot kvinner fra NHO sjefen gjennom VG og Aftenposten, kom før NHO konferansen, deretter har debatten blitt liggende død. Hva skjedde? Ble vi lurt til å tro at vi ville få en lang og god inter-aktiv debatt om kvinner og ledelse i et arbeidsliv som streber for likestilling i toppledelsesstillinger, eller var utspillene bare et forsøk på å vise NHO konferansen at organisasjonen også ser på kvinner i ledelse med en viss interesse?

Reklame